«Velkommen te' våres Norge»

Av

De tre stammers møte har fremdeles grunnleggende betydning for selvforståelse og selvpresentasjon i Nord-Troms.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Språk og identitet er kontaktfenomener, og individuelle og kollektive identiteter er resultater av at mennesker møtes og samhandler. Noen møter er flyktige. Andre er mer varige og blir avgjørende for identitetsutforming på gruppe- og individnivå. Ett eksempel er språk- og kulturmøtet mellom kvener, samer og nordmenn i Nord-Troms.

De tre stammers møte har fremdeles grunnleggende betydning for selvforståelse og selvpresentasjon i regionen.

En yngre manndaling fortalte følgende under et feltarbeid i Manndalen i Kåfjord i fjor: «Hvis det kommer fremmene, så kan bestemor si te' velkomsthilsen 'Velkommen te' våres Norge'. Og det e det mange som sir her i Manndalen. Det her e et anna Norge, det e ikke det samme Norge kor du kommer ifra.» Det å definere eget hjemsted som «et anna Norge» og «våres Norge» handler både om hvordan man blir identifisert av andre og om hvordan man identifiserer seg selv.

Fra siste halvdel av 1800-tallet og langt inn i etterkrigstida ble de fleretniske kontaktområdene oppfatta som «et anna Norge» av norske myndigheter. Myndighetenes fornorskningsstrev har satt spor, ikke minst i form av omfattende språkskifteprosesser fra samisk eller kvensk til norsk, og å leve i «et anna Norge» har medført store omkostninger. Dermed er det også mulig å forstå hvorfor de siste årenes motsatte tendens, nemlig framveksten av revitaliseringstiltak som skal styrke det samiske og kvenske, til dels har generert motstand i mange lokalsamfunn.

For manndalingene er imidlertid hjembygda også «våres Norge», et stedegent og fleretnisk fellesskap som de har vært stolte av helt fram til i dag. I dette perspektivet er de tre stammers møte fremdeles aktuelt, men med et litt annet innhold enn opprinnelig.

Det er ikke lenger et språk- og kulturmøte mellom etniske grupper, men et mangfold representert i enkeltindivider og lokalsamfunn. Opplevelsen av en felles språk- og kulturbakgrunn skaper referanserammer og identifikasjonsgrunnlag som virker samlende.

De som lever i Nord-Troms i dag, gjør språkvalg innafor en lokal kontekst der gjerne bruken av to eller tre språk har vært et viktig grunnlag for å danne og kommunisere en egen «møteidentitet» innad i lokalsamfunnet, men også utad slik eksempelet fra Manndalen viser. Dagens revitalisering av samisk og kvensk språk har selvsagt i seg selv betydning for identitetsforholdene. I fortsettelsen skal det imidlertid handle om samiske og kvenske trekk i det norske talemålet i Nord-Troms.

Fullverdige språksystem

Etnolektbegrepet er nyttig for å beskrive det norske talemålet i Nord-Troms og i liknende språkkontaktomåder i Nord-Norge. En etnolekt er et talemål som har utvikla seg i møtet mellom ulike språk, oftest et majoritetsspråk (norsk) og et eller flere minoritetsspråk (samisk og kvensk).

Etnolekter har majoritetsspråket som sin språklige ramme, og de har iblanda trekk fra ett eller flere minoritetsspråk. Selve begrepet bygger på det greske ordet ethnos, som betyr folkeslag. På denne måten understrekes den sosiale og etniske sammenhengen som talemålet knyttes til.

Etnolekter er å anse som fullverdige språksystem på lik linje med dialekter.Eksempler på etnolekttrekk finnes i alle deler av språksystemet, fra navn til ordforråd til lyder og grammatikk: Skinnfierga (skinnhue) og vaivi (dumt eller plagsomt) er samiske ord som er etablert i etnolekten i Manndalen. Trykkplassering på den første stavelsen i ord med flere stavelser vanlig i mange etnolekter, som i 'naturfag (na'turfag) og 'besøk (be'søk). Dobbel nekting med ikke + aldri (Eg hadde ikke aldri hørt om det) er ett eksempel på hvordan grammatikken er påvirka av samisk eller kvensk.

Etnolekttrekk identifiserer

Trekkene fra samisk og kvensk har kommet inn i etnolekten ved at tidligere generasjoner med samer og kvener har lært seg norsk som sitt andrespråk. Dette er en naturlig del av det å lære et andrespråk, tenk bare på hvordan vårt norske morsmål skinner igjennom når vi snakker engelsk. De samiske og kvenske trekkene er i neste omgang blitt overlevert til generasjoner som ikke snakker samisk eller kvensk. Dette vitner om at trekkene er en naturlig del av det norske talemålet, og at de ikke er til hinder for den språklige kommunikasjonen. Etnolekttrekkene knytter i tillegg språkbrukeren til en flerspråklig kontekst. På denne måten kan de brukes til å vise en etnisk identitet.

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Etnolekt-trekkene har blitt brukt for å stigmatisere samer og kvener på grunnlag av deres norske talemål, og dette kan nok være en viktig grunn til at mange etnolekttrekk er i ferd med å forsvinne. Likevel er det god grunn til å spørre hvorfor språklige trekk som i visse sammenhenger nedvurderes, blir overlevert til nye generasjoner.

Dette er et stort spørsmål som vi trenger mer forskning på, men trolig er behovet for å vise tilhørighet til et sted, en gruppe sentralt. Like viktig kan det være å markere distanse og skape sitt eget språklige rom. På den måten kan språkbrukerne markere en viss likhet ved at de snakker norsk, men samtidig markere en egenart ved at de snakker norsk på sin måte.

Artikkeltags