Utopi eller dystopi

UTOPI?: Mange mente at å bygge store og dyre idrettsanlegg i Tromsø til et vinter-ol var ren og skjær utopi. Det samme mente mange om et OL i Bejing og et fotball-VM i Sør-Afrika. Hva med en gigantidrettshall i Tromsø?

UTOPI?: Mange mente at å bygge store og dyre idrettsanlegg i Tromsø til et vinter-ol var ren og skjær utopi. Det samme mente mange om et OL i Bejing og et fotball-VM i Sør-Afrika. Hva med en gigantidrettshall i Tromsø?

Artikkelen er over 10 år gammel

Utopien har alltid vært tilstede i historien som motivasjon til forandring - en iboende trang i mennesket til å skape forestillinger og lengten etter en tilstand eller et sted som er bedre enn det som er ¿ uavhengig av geografiske begrensninger.

DEL

Vi kjenner alle til litterære skildringer av utopier som Francis Bacons Det nye Atlantis, eller filmatiserte, modernistiske utopier som Fritz Langs grensesprengende urbane fremtidsvisjon Metropolis. I urbanismen og arkitekturhistorien finnes det flere utopiske prosjekter som har hatt stor betydning, som New Babylon av den anti-kapitalistiske arkitekten og kunstneren Constant Nieuwenhuys, eller de futuristiske bykonsepter Plug in cities og Walking Cities laget av de britiske, avantgarde-arkitektene Archigram.

Virkelighetsfjernt

I dagligtale brukes gjerne utopi som en betegnelse på noe som er virkelighetsfjernt, eller som kan oppfattes som utenfor det som er gjennomførbart. Noen vil sannsynligvis mene at flere av historiens utopier snarere beskriver fremtider av dystopi (som f.eks. i Metropolis), som er det motsatte av en lykkelig utvikling - snarere noe foruroligende vi egentlig ikke ønsker. Uansett er det en realitet at det ikke finnes en utopi uten en dystopi (som intet liv uten død), og at dette begrepsparet ofte følger mye tettere sammen enn vi ofte tenker over.

Fra utopi til dystopi

Filosofen Michel Foucault skriver i artikkelen `Of other spaces (1967): First there are utopias. Utopias are sites with no real place.

Da Tromsø søkte om å arrangere vinter-OL ble det av mange oppfattet som en utopi, en vill ide og en drøm om noe som i utgangspunktet ikke hadde rot i virkeligheten.

I forlengelsen av utopia beskriver Foucault heterotopia som real places, virkelige steder som kontrasterer, representerer og manifisterer utopien: which are something like counter-sites, a kind of effectively enacted utopia in which the real sites (¿) are simultaneously represented, contested and inverted.

Dersom vi overfører Focault sin logikk kan arenaen representere den olympiske utopiens heterotopia - stedet av annerledeshet som i høyeste grad er virkelige, men som samtidig bærer utopien i seg.

Nå ble det som kjent intet OL i Tromsø, noe som skyldes en kompleks blanding av politikk og maktspill, og en prosess som for mange beveget seg over mot nettopp dystopien.

Koster mer enn det smaker

Det kan gjøres mange betraktninger rundt OL som fenomen og som symbol for en viss type samfunnssyn og utvikling. Ser man på det seneste sommer-OL i Beijing kan det argumenteres for at de politiske og økologiske implikasjoner var så lite bærekraftig at denne typen idrettsarrangementer må revurderes.

Det samme gjelder forsåvidt det seneste fotball-VM i Sør-Afrika der landet sitter igjen med flere gigantarenaer med en samlet prislapp på over 30 milliarder kroner som langt på vei må betales av landets fattige innbyggere.

Etter at sportsarrangementene i Kina og Sør-Afrika er over står anleggene i stor grad tomme, og representerer latente og uoverskuelige utgifter til vedlikehold og drift - som gigantiske spøkelsesanlegg der det er svært få som i ettertid kan betale for å ta anleggene i videre bruk.

Det er direkte tragikomisk å konstatere at hovedarenaen fra Beijing- det arkitektonisk spektakulære `fugleredet, er planlagt konvertert til et område for underholdnings- og kjøpesentere. Bare de årlige vedlikeholdskostnader for arenaen har vært anslått til over 50 millioner kroner, og selskapet Citic Group, en av aktørene bak planene, uttaler lakonisk at dette faktum gjør det particularly hard to make profit (China Daily).

I det kommende sommer-OL i London i 2012 har arrangøren langt på vei tatt et annet valg, og bygger slik at den største arenaen delvis kan demonteres og gjenbrukes.

Grundig utredning

Uten at vi skal sammenlikne Tromsø direkte med verken Kina eller Sør-Afrika, er det nå nye prosesser på gang her i byen som har et ferniss av den samme utopiske tenkning; å bygge en storhall for fotball og andre store arrangementer.

En storhall i Tromsø, er ikke en privat og likegyldig hendelse, men noe som i stor grad vil påvirke og endre byens struktur. Det er derfor svært gode grunner til å gjøre grundige analyser av prosjektets økonomiske, samfunnsmessige og økologiske bærekraft - inklusiv den påståtte nytten næringslivet vil ha av en slik hall.

Mindre og sammensatte hallsystemer er ofte mer fleksible i bruk enn giganthaller som i det vesentligste vil være egnet til marginale (i alle fall i en Nord-Norsk sammenheng) og spesifikke arrangementer - dessuten er det ikke sikkert at katteforeningen lenger vil ha råd til å leie en slik hall til sine utstillinger.

Vi kan fastslå at utopien har historisk kraft, og vi kan finne mange politiske utopiers fysiske manifesteringer rundt om på kloden - ikke minst noen utrerte eksempler i enkelte totalitære regimer.

Uansett hva Tromsø velger, må det ligge en bred faglig og demokratisk basert vurdering til grunn. Hvis ikke kan det som i utgangspunktet er formet som en utopi av noen, lett ende som en anti-utopi for flertallet, der utopiens heterotopia (arenaen) blir dystopiens symbol på en ikke-bærekraftig og et ikke-samfunnsbyggende forbruk av økonomiske og naturgitte ressurser.

En storhall i Tromsø, er ikke en privat og likegyldig hendelse, men noe som i stor grad vil påvirke og endre byens struktur.

Artikkeltags