Utfordringer i et stabilt Arktis

SAMARBEID: Rednings- og beredskapsøvelsen Barents Rescue illustrerer det vidtgående samarbeidet i nord, også militært. Foto: Finnmark Dagblad

SAMARBEID: Rednings- og beredskapsøvelsen Barents Rescue illustrerer det vidtgående samarbeidet i nord, også militært. Foto: Finnmark Dagblad

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

ARKTIS: Samarbeidet i Arktis er godt. Samtidig finnes det flere utfordringer, ikke minst når det gjelder styringsformer og sikkerhet.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

I 2005 ble nordområdene utpekt til Norges viktigste strategiske satsingsområde. Det ble skapt et inntrykk av oppbrudd: Nord ville bli «et av de viktigste strategiske områdene i verden».

Her var uante muligheter for samarbeid med et Russland i positiv utvikling, spesielt om utbygging av Shtokman, og norske gassleveranser til USA, i første omgang fra Snøhvit, skulle bli en ny bærebjelke i samarbeidet over Atlanteren.

Bildet i dag er mer nøkternt. Her er flere utfordringer, blant annet om styringsformer og sikkerhet. For institusjoner og regimer gjelder det spørsmålet om legitimitet og effektivitet. På det sikkerhetspolitiske området er Norges balansepolitikk i forhold til Russland og NATO stadig høyaktuell.

Større nøkternhet

Det kan absolutt tenkes at Polhavet en gang blir et midtens hav med stor aktivitet og ferdsel mellom verdensdeler. Bildet som avtegner seg i dag og i overskuelig fremtid, er imidlertid mye mer nøkternt enn for noen år tilbake.

Russland har utviklet seg i autoritær, antiliberal og antivestlig retning, er blitt en mer krevende nabo og sliter offshore. USA opplever en voldsom vekst i produksjonen av ukonvensjonell olje og gass, og Arktis fremtrer ikke i dag som en petroleumsregion av strategisk betydning i et globalt perspektiv.

På samme tid er nord forblitt fredelig og stabilt. De sentrale aktørene anser at egne interesser best ivaretas gjennom samarbeid. Denne fellesinteressen reflekteres i en serie med rimelig velfungerende organisasjoner, regimer og avtaler.

Aller viktigst er enigheten om at samarbeidet må bygge på gjeldende havrett. Alle disse ordningene bidrar til vekst, fred og stabilitet: De rommer regler for sokler og soner og for ressursutnyttelse og ferdsel, de er instrumenter for samarbeid på saksspesifikke områder avsondret fra den uenighet som finnes på andre felter, og de utgjør arenaer for konstruktiv samhandling. Dette er interessant i en tid da internasjonale institusjoner og regimer sliter i motbakke, mange av dem er handlingslammet.

Utfordringer

Det finnes likevel utfordringer. La meg nevne to eksempler, nemlig styringsformer og sikkerhet.

Mange internasjonale organisasjoner mangler i dag legitimitet og effektivitet. Dette kan bli et problem også i nord, hvor det kreves handlekraft for å møte nye utfordringer, dersom organisasjonene er ute av stand til å gripe mulighetene. Dette illustreres i diskusjonen om hvorvidt Arktisk Råd skal åpne for nye permanente observatører.

Et land som Kina er sterkt interessert i forskning, ressursutnyttelse og transport i nord og ser på seg selv om en «nær arktisk stat» som må få plass ved bordet. Et nei til Kina – og andre beilere – kan innebære at de vil søke innflytelse på annen måte og dermed undergrave potensialet til Arktisk Råd som samlingsarena. Et ja til mange nye aktører vil innlemme dem i det arktiske partnerskap, men også gjøre organisasjonen mer heterogen og lite handlekraftig.

Samarbeidet i Arktis er blitt mangefasettert. Det rommer også samvirke om samfunnssikkerhet, søk og redning og ulike former for beredskap. På samme tid finner vi tradisjonelle sikkerhetsutfordringer som begrenser samarbeidsmulighetene. Russland har som ambisjon å forbli en eurasisk stormakt, og landet er gjennom modernisering i ferd med å få et mer dugelig innsatsforsvar.

Det spesielle i nord er likevel landets strategiske ubåter og bruken av arktiske områder for trening og patruljering av så vel atomubåter som strategiske bombefly. Dette gjør særlig den europeiske delen av Arktis til et sensitivt område for Russland. Legger vi så til Russlands bevegelse i nasjonalistisk og selvhevdende retning, fremtrer bildet av et krevende naboskap i nord.

Norge i nord

Vi kan identifisere noen viktige og rimelige bestandige grunnprinsipper i norsk nordpolitikk innenfor sikkerhetspolitikken.

For det første ser Norge seg tjent med en robust folkerett, fordi det er i en småstats interesse at rett går foran makt. For det andre er lavspenning og stabilitet av overordnet betydning. For det tredje fører Norge en balansepolitikk, der et omfattende og særdeles viktig samarbeid med Russland ledsages av en forsikringspolitikk som hviler på nasjonal forsvarsinnsats og alliert medvirkning. Denne forsikringspolitikken er blitt tydeligere i den senere tid.

Siden 2008 har Norge arbeidet for å skape større oppmerksomhet om tradisjonelle forsvarsoppgaver i NATO og gjenoppbygge det operative samvirket for å gjøre garantien mer troverdig. Når denne handlingslinjen nå gradvis settes ut i livet, vil det innebære tydeligere allierte fotavtrykk i Norge i fredstid, selv om de vil være ytterst beskjedne sammenliknet med omfanget under den kalde krigen.

Flere tanker samtidig

Det ligger ingen dramatikk i denne norske rebalansering i samvirke med NATO, men russerne setter ikke stor pris på NATO. Utviklingen fremover avhenger av om statene evner eller ser seg tjent med å ha flere tanker i hodet samtidig:

Om de ønsker å videreføre og utdype samarbeidet på ulike saksspesifikke områder avsondret fra de utfordringer som er knyttet til tradisjonell sikkerhet. Det er i høyeste grad mulig, nå som før, men besværlig kan det tidvis bli.

Artikkeltags