Gå til sidens hovedinnhold

Trenger vi alle sykehusene?

Artikkelen er over 13 år gammel

Enhver forandring blir oppfattet og beskrevet som «første spikeren i kista». Av hensyn til pasientene kan vi ikke lenger ha det slik!

Det er bred politisk enighet om å utvikle sterke sentra og et desentralisert bosettingsmønster. Dette gjør Norge til det det er, et godt land å leve i. Og i et slikt bredere perspektiv: Gir det mening å snakke om sykehusstruktur som om utfordringen skulle være lik i det sentrale østlandsområdet med 17 – 18 små og store sykehus innenfor et frimerkestort område, og i Nord-Norge der vi har elleve sykehus med til dels store avstander?

Skulle vi startet sykehusutbyggingen i Norge med blanke ark, ville vi ikke bygd så mange sykehus, og de hadde ikke vært der de er, sies det ofte. Ja, vi ville nok hatt noen færre sykehus, og noen ville vært andre steder. Men mitt spørsmål blir: Er dette et konstruktivt perspektiv?

Plassering av sykehusene i nord baserer seg på at folk bor spredt. Mange har et lite befolkningsgrunnlag. Dette har betydning for hvem som skal løse spesialiserte oppgaver. Alle kan ikke gjøre alt! Men det betyr ikke at strukturen er hovedproblemet. Strukturen er godt tilpasset både helse- og distriktspolitikken. Den bidrar til å understøtte en utvikling basert på et bredt samfunnsmessig perspektiv.

Problemstillingen sett fra nord blir derfor: Hvilke grep må vi ytterligere ta for å trygge vår desentraliserte struktur?

God hjelp

Lokalsykehusenes nærhet til befolkning og kommunehelsetjenesten er deres fortrinn. Et bredt tilbud i generell indremedisin, med akuttberedskap, geriatri og rehabilitering, vil være basis. Da når vi eldre mennesker med flere og kroniske plager som ofte er i kontakt med helsevesenet. Det er verken god medisin eller god økonomi å forflytte disse over lange avstander.

I den akutte kirurgien er lokalsykehusene første ledd i en kjede med god arbeidsdeling, der tilgang til høyt spesialisert kompetanse på større sykehus gis når det er nødvendig.

Lokalsykehusene vil også ha et tilbud som minimum dekker behovet for enklere elektiv kirurgi, og polikliniske tjenester fra ambulante spesialister på områder med store pasientvolum som øye, øre- nese- hals, hud- og kvinnesykdommer. Vi skal ha differensierte fødetilbud.

Forutsetningene for et godt samarbeid og sammenhengende tjenester med kommunehelsetjenesten er svært gode. Folks rett til Fritt sykehusvalg skal oppfylles, men det kan ikke være noe mål å stimulere til utstrakt grad av «shopping» av basale sykehustjenester.

Utfordringen er heller å skape kontinuitet og forutsigbarhet i kontakt og samarbeid. Her er mindre lokalsykehus bedre egnet enn store institusjoner med superspesialisering.

Omstilling og kvalitet

Betyr så dette at alt skal være som det er? Innebærer ikke dette at befolkningen går glipp av den kvalitet som ligger i å få sitt tilbud ved de større sykehusene? Dette må alle som ønsker et bærekraftig og godt lokalt tilbud ta innover seg i større grad enn nå.

Organiseringen av den kirurgiske akuttberedskap er under utvikling og sentralisering. Høyspesialisert kompetanse, gjerne gjennom tverrfaglig innsats ved større sykehus på enkeltområder som blant annet kreft, gir befolkningen et kvalitativt bedre tilbud. Vi skal organisere tilbudet slik at befolkningen får en likeverdig mulighet til et godt resultat. Da er det vår plikt å tydeliggjøre på hvilke områder det bør skje endringer.

Vilje til omstilling og en dynamisk arbeidsdeling, med kvalitet på tilbudet til befolkningen og dokumentasjon som hovedpremisser, er det viktigste bidraget alle som ønsker en desentralisert struktur kan gi for å sikre dagens sykehusstruktur.

Strukturutfordring

Kartet over sykehus i Norge viser at strukturutfordringen ligger i det sentrale østlandsområdet. Arbeidet med utvikling av sykehusstruktur må angripes forskjellig. Den trygghetsdimensjon befolkningen oppfatter å ha i dagens struktur, er en verdi. Den gir et godt grunnlag for en moderne tjeneste for store pasientgrupper med alminnelige lidelser.

Så må vi være tydelig på hvilke områder dagens struktur ikke representerer den framtidsrettede løsning, og få politisk støtte for det. Her må det bli mer dynamiske og involverende prosesser basert på hva som gagner befolkningen, dokumenterte resultater og retten til et likeverdig tilbud. Lokale politikere og aksjonsgrupper må komme denne utviklingen mer i møte. Innflytelse må også bety medansvar.

Det store problemet er ikke struktur, men det faktum at sykdomspanorama, demografi og medisinsk teknologi utfordrer selve sykehusbegrepet. Skal vi utvikle spesialisthelsetjenesten optimalt i forhold til disse kreftene, må vi frigjøre oss fra den ensidige institusjonsfokuseringen. Oppmerksomheten må konsentreres om alternative måter for tjenesteorganisering.

Her står utfordringene i kø både for store og små sykehus. Den store bøygen er blant annet motstanden mot forandring internt i institusjonene, og den sementerte vrangforestillingen at «status quo» er det sikreste framtidsgrunnlaget for lokalsykehusene. Enhver forandring blir oppfattet og beskrevet som «første spikeren i kista». Av hensyn til pasientene kan vi ikke lenger ha det slik!