Arbeid kommer fra det germanske ordet arba, som betyr knekt. Knektens oppgave er å ta imot slottets gjester, på en måte som er hoffet og keiseren verdig. Og hva som er verdig finnes det standarder for.

Dagens politiske ledere vet like godt som den gamle keiser hva de ønsker seg når de bestiller en vare eller tjeneste: Det fineste og beste - som flertallet applauderer.

Målstyring som mantra

Standarder og måleparametere preger i stor grad arbeidslivet, fra akademias tellekanter til bedriftenes resultatkrav. Samfunnsinstitusjonene har krav om responstid, omfang på tjenester og effektivitet.

Målstyring har mange fortrinn; ved sitt fokus på organisasjonens mål, kartlegging av faktorene som påvirker måloppnåelse og tallfesting av resultater og ressursdisponeringer. Verdier blir tydelige, resultater kontrollerbare.

Men målstyring påvirker innholdet og prioriteringene i arbeidshverdagen. Jo mer detaljerte målkravene er, jo større deler av arbeidsdagen går med til å oppfylle dem. Det som ikke står på lista defineres bort.

Skal målstyring fungere, stiller det store krav til bevissthet om den målstyrte virksomhetens egentlige mål. Hvorfor utgir vi denne avisen? Hva er sykehjemmets samfunnsoppdrag? Hva er innholdet i det teateret viser?

Målstyring stiller også krav til stadig reorientering i forhold til omgivelsene. Hva er mulighetene i dagens situasjon? Hva har endret seg siden i går? Nye verktøy? Nye behov? Må vi endre måten vi organiserer oss på for å nå målene?

Vanskelig å endre mål

Tid er penger. Det er en stor utfordring å ta seg tid i hverdagen til å stille de riktige spørsmålene, for så igjen å gjøre de rette måljusteringene. I stedet fortsetter vi lett som før, med stø kurs mot det som har blitt de trygge, gamle målene i den samme velkjente arbeidshverdagen.

Fremfor å spørre om keiseren trenger noe annet enn en ny kappe, fortsetter vi med å sy etter samme lest som den forrige. Vi frykter, som hoffet i eventyret, konsekvensene ved å tråkke feil.

Å tie lønner seg bedre enn å varsle om mål som er ute av fokus. Handlekraft blir synonymt med å felle syndebukker fremfor å vise handlingsvilje ved å ta læring og iverksette tiltak.

Målstyring av kunsten

De siste 10-15 årene har det skjedd en profesjonalisering av kunstfeltet i Norge. Den økonomiske rasjonaliteten og profesjonell styringskompetanse preger ledelsen av teatre, festivaler og orkestre. Feltet målstyres, som mange andre bransjer.

Ikke uten reaksjoner. Teaterledere har det siste året klaget over at departementet begrenser deres kunstneriske frihet. Kulturministeren sier hun bare bedriver elementær kulturpolitikk. Det er skattebetalerne som finansierer teaterhusene. Hva er da mer naturlig enn at folkevalgte målstyrer virksomheten?

Men hvordan vet man at man får den kunsten man ønsker seg? Skal keiseren få akkurat de klærne han vil ha?

Kunstnringer og vareproduserende næringer nærmer seg hverandre. Kunst og kultur er vesentlige elementer når merkevarer skal bygges. Men i iveren etter å finne sammen overforenkles sammenhenger. Dette er alle målformuleringers mor. Det står klippefast i all næringsutvikling. Også kunstnæringsutvikling. Erstatt vekst med stabilitet, og en har i praksis et mål for all offentlig virksomhet.

På kollisjonskurs

Kunsten har sin egen mangfoldige rasjonalitet. Den kan ha eksistensgrunnlag i sin egen skjønnhet, ha som funksjon å provosere eller reise spørsmål ved vedtatte sannheter. Kravene om trygge arbeidsplasser, økonomisk vekst og stabilitet kan utgjøre en direkte trussel mot kunstutviklingen.

Ingen utvikling skjer uten en eller annen form for smerte. Her bryter den kunstneriske logikken med målstyringens, som på sin side langt på vei ønsker å eliminere friksjon og mulig tidsspille på sin vei mot målrealisering.

I en skapende prosess er det en forutsetning å anerkjenne ubehaget, å henge på kanten av fritt fall. Der faren for å mislykkes er vond og overhengende, men også kan representere inngangen til ny innsikt og ideer.

Hva trenger keiseren?

Kanskje kan den klesgale keiser ende opp med et antrekk ingen har sett maken til før? Det krever en arbeidsprosess som vanskelig lar seg målstyre. Med risiko for at drakten ikke fungerer, enten fordi man mislykkes, eller fordi folket ¿ som terningkastende motebloggere ¿ vender tommelen ned.

Det tryggeste er å sy et nytt antrekk, likt det gamle, med noen nye detaljer. Det vil være kostnadseffektivt og lett å like. Full score på måloppnåelse. Men hva skjer hvis man innser at keiseren har klær nok? At pengene burde brukes et annet sted? Hva skal man da måle?

Sett i dette perspektivet, gjorde de bedragerske skredderne folket en tjeneste. De utnyttet keiserens forfengelighet, og hoffets servilitet, og kledde sånn sett både keiseren og hoffet nakne. Og det kan sies å være ETT mulig mål for kunsten.

Uten bedragerne hadde ikke det lille barnet kunne rope ut sitt «Men han har jo ingen klær på seg!». Og det kommende paradigmeskiftet ville aldri blitt en realitet.