Tenner strukturutvalget lys i vinduene?

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Utvalget burde ha diskutert hva vi egentlig skal med en næring der færre og færre blir rikere og rikere på samfunnets bekostning.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Hørt den om mannen som en kveld fant naboen på knær under lyktestolpen? – Hva holder du på med, spurte han. – Jeg leter etter klokka mi. – Er du sikker på at det var her du mistet den? Nei, svarte naboen, men det er bare her det er lyst nok til at jeg kan se.

Jeg ble minnet om denne vitsen da jeg leste Strukturutvalgets innstilling. Som også påpekt av kollega Bjørn Hersoug i Nordlys forleden: Særlig de to alternativene som har størst oppslutning, innebærer knapt noen ny politikk. Utvalget har stort sett lett etter nye løsninger i nærheten av de gamle. Som kursendring dreier det seg bare om noen få grader, det er slett ikke snakk om noen snuoperasjon. Så om det blir lys i mange flere vinduer i nord på grunn av disse forslagene, som fiskeriminister Helga Pedersen har tatt mål av seg å få til, er derfor tvilsomt. Det virker i det hele tatt nokså usannsynlig at enda mer av den samme politikken som har ført til at lysene slokkes, skal gjøre at det i framtiden vil bli tent flere.

Flertallet i utvalget vil at kvoterettighetene skal gå tilbake til samfunnet etter femten år. Ingen uvesentlig detalj i og for seg, om en ønsker å stadfeste at fisken i havet er folkets eiendom. Hvorvidt dette vil komme til å bety så mye i praksis, er en annen sak.

En fraksjon i utvalget vil sløyfe tidsbegrensningen og at staten i stedet skal sørge for at rederne betaler for seg. Heller ikke dette er et uviktig prinsipp. Men, som flere også har vært inne på i debatten; om det til sjuende og sist blir så mye penger i statskassen, er også usikkert.

Forutsigbart

Tatt i betraktning utvalgets sammensetning, kommer disse forslagene knapt som noen overraskelse. Her var de sterkeste næringsinteressene representert, med Fiskebåtredernes Forbund i spissen, sammen med representanter fra kystfiskerne, fagbevegelsen, regional forvaltning, Sametinget og miljøbevegelsen. Det måtte bli sprik i utvalget av slikt. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. Fagekspertisen var representert med økonomer, og da var det forutsigbart at grunnrenteskatt og omsettelige kvoter ville stå på menyen. LOs standpunkt har overrasket og opprørt mange, men innebærer ikke noen kuvending i forhold til hva organisasjonen har ment om fiskeripolitikk tidligere.

Da er det mer overraskende hvor lite nytenkning som preger utvalget. Kontrasten til ønskene i Soria Moria-erklæringen er derfor slående. Temaene, terminologien, retorikken og forslagene er velkjente fra tidligere. Det mangler ikke på skoleflinke analyser. Likevel er det lite nytt og spennende å bli oppstemt av. Men det var kanskje for mye å forvente.

Mangelen på overraskende, originale perspektiver og forslag kan nok skyldes flere ting. Uansett fraksjoner og særuttalelser vil det i slike utvalg ligge et press om konformitet. Ingen vil ha på seg å være samfunnsstormer, særlig ikke om en blir stående alene. Ingen tør ta fram et blankt ark og tegne systemet på nytt. Dessuten legges det føringer i mandatet man får.

Hadde fiskeriministeren ønsket at det skulle tenkes helt nytt, burde hun ha bedt om det – og kanskje satt sammen utvalget noe annerledes. Dessuten vil det ofte være slik at deltakerne i utvalget formelt eller uformelt er bundet opp av sine respektive grunnplan. Da har de lite å forhandle om, og da blir heller ikke komiteen et verksted for læring og idéskaping, men en arena for urokkelige, forutbestemte erklæringer. Hver av partene, akademikerne inkludert, er ute etter å få ivaretatt sine perspektiver og hensyn. Klarer en det, er en fornøyd, og det venter godord på hjemmebane.

Tar ikke ansvar

Helhetssynet blir i en slik situasjon ikke annet summen av særstandpunktene, der ingen tar ansvar for kompleksiteten i problemstillingene. At mitt syn og mine interesser vinner fram på bekostning av dine, er ikke mitt problem. At fiskeriforvaltningen ikke bare skal ivareta ett hensyn, så som grunnrenten til staten eller lønnsomheten til rederne, men også brede samfunnsmål som det å sørge for bærekraftig ressursbruk, rettferdig fordeling, rekruttering til fiskeryrket, bosetting langs hele kysten, bevaring av kystkultur, samiske rettigheter, samt legitimitet i næringen og i samfunnet for øvrig, blir noe ingen av partene tar særlig inn over seg i sin helhet.

De moralske spørsmålene som fiskeriforvaltningen også reiser, blir heller ikke besvart. Kåre Ludvigsens problem blir således ignorert. Under Husøydagene sa han (ifølge Nordlys) at han ikke kan være med på en politikk som innebærer at når det tennes lys i et vindu i Troms, så slokkes det femten i Finnmark. Utvalget burde derfor ha diskutert hva vi egentlig skal med en næring der færre og færre blir rikere og rikere på samfunnets bekostning. Til å sikre de mest fiskeriavhengige og utsatte kystsamfunnene duger den mindre.

Fiskeriministeren får nå på pukkelen for at hun på vegne av velgerne vil rydde opp i noe tidligere regjeringer har stelt i stand. Hun er dømt til å bli mindre populær blant fiskebåtrederne (som neppe var blant hennes kjernevelgere) enn den forrige fiskeriministeren, som ga dem det de ba om. Da står det atskillig mer respekt av det Helga Pedersen prøver på, og i det lange løp teller det mer. Hvor mye hjelp hun nå har fått av Strukturutvalget, gjenstår å se. Menyen av forslag som presenteres er verken original eller særlig variert. Om hun skulle våge å holde fram som hun har stevnet til nå, lytter hun særlig til det lille mindretallet på fire, som uavhengig av særinteresser og lærebøker står for det meste av nytenkningen, et stykke bortenfor lysstolpen.

Toget gått?

Det er de som hevder at det nå er for seint å snu. En har allerede bundet seg til en utvikling som bare peker i ei retning. De politiske omkostningene ved en snuoperasjon vil bli for store til at regjeringen tør. Fiskebåtrederne med fulle rettigheter, lar seg enkelt mobilisere. De andre, kystbefolkningen generelt, er ikke like lett å få opp av lenestolen. Men ingen kan si at det ikke ble advart om dette. Mange sa fra allerede tidlig på 90-tallet om hvor det ville bære hen, og mange forutså kravene fra rederhold om erstatning som nå er kommet. Man høster hva man sår.

Spådommer om at toget er gått, kan imidlertid fort få en politisk funksjon: De gir vind i seilene til de som ønsker at utviklingen skal fortsette. De som vil noe annet, kan bare gi opp. Samfunnsforskere snakker i denne forbindelse om «stiavhengighet», som er tendensen til å følge i samme opptråkkede spor. Kortene er utdelt, og bordet fanger. Men noen naturlov er det ikke snakk om. Det er nemlig vi selv som har funnet opp kortstokken og spillet, og som blander og deler ut. Hvis vi vil det nok, kan vi endre på alt. Bare vreden i befolkningen er sterk nok, kan det som kjent til og med bli revolusjon.

I spørsmålet om privatiseringen av allmenningen er det bare å konstatere at dette sinnet ikke i særlig grad er til stede. Det er vanskelig å få øye på noe opprør på kysten. Med oljen har folk fått andre ting å tenke på.

Så lenge folk flest stilltiende aksepterer det, vil derfor fisken som fellesressurs for en rekke praktiske og politiske formål snart være en saga blott. Da går det ikke an å komme igjen på et senere tidspunkt og si at dette skulle vi ikke ha gjort. Glipper arvesølvet, nytter det ikke å skylde på Helga Pedersen. Det er nå det gjelder.

Artikkeltags