Gå til sidens hovedinnhold

Skredfare og risikovurderinger

Artikkelen er over 7 år gammel

TOPPTURER: Nedkjøringen er belønningen etter den lange veien til toppen. Dette kan lett føre til at man glemmer de mest elementære regler om skredfare.

Som ivrig utøver av toppturer har det vært en trist vinter. Jeg mistet en av mine beste kamerater, Jan Tore, usigelig trist.

For tiden er jeg forsker på University of Utah i USA. Forsker på guiderollen på toppturer og har gleden av å jobbe sammen guider, lærere og forskere som er eksperter på sikkerhet i forbindelse med skred.

Fokus på sikkerhet

Også i USA er det mange skredulykker, men sannsynligvis relativt færre enn i Norge. Årsakene er det vanskelig å si noe sikkert om, men basert på mine erfaringer fra begge land er det forskjeller.

Viktigst er kanskje at pudderkjøring er Utahs viktigste reiselivsprodukt og en betydelig økonomisk faktor. Det betyr høy fokus på sikkerhet. Skianleggene åpnes ikke før skredfaren er eliminert ved hjelp av sprengning på veiene til- og i skianleggene.

De har en av verdens beste varslings og informasjonstjenester for skredfare (http://utahavalanchecenter. org), og det er en selvfølge at man har sjekket informasjon her før man legger ut på tur. Det arrangeres skredkurs på flere nivå, man har kvalifiserte guider, tradisjon for å bruke dem, og automatisk testing av personsøkerutstyr ved startpunktene. Dette betyr at det generelt er svært høy skredkompetanse, og dette gjenspeiles i en tydelig sikkerhetskultur.

Fatter gale beslutninger

Men det er ikke det denne artikkelen handler om. I Norge har mange kompetanse på skred, og vi har varslingstjenester. De fleste som går toppturer vet at mer enn 35 graders helling er rasfarlig område. Hvor rasfarlig bestemmes av vind, solpåvirkning, beskaffenheten i snølagene, nedbør og snømengde.

På bakgrunn av dette kan det beregnes om rasfaren er lav, moderat, betydelig, høy eller ekstrem. Dette er enkelt å forholde seg til. Problemet er vi er mennesker, og at vi fatter gale beslutninger. Og for å ha det sagt; jeg er en av dem. Enhver toppturentusiast fører diskusjoner med seg selv hvor risiko vurderes mot «the fun factor». Risikovurderingen er avhengig av personlighet som betyr at vi vurderer samme risiko forskjellig.

Dette skal jeg ikke gå inn på her, men minner om at dette er noe alle bør være seg bevisst. For nesten alle er nedkjøringen belønningen etter å ha trasket den lange veien til toppen. På et overordnet nivå medfører dette at vi kan blir forført til å glemme de mest elementære regler om skredfare.

Hva påvirker vurderingene?

En studie av Furmann, Shooter og Schumann analyserte i 2010 hvilke faktorer som påvirker risikovurderingene.

Den viktigste faktoren var at vi ønsker størst mulig belønning i form av kjøring på urørt snø. I praksis betyr dette at vi tenderer til å justere linja mot farlig terreng dersom andre har vært før oss på toppen. Vi tenderer også til å bruke for lite tid på risikovurdering dersom andre kommer rett bak oss og kanskje kan komme til å kjøre før oss ned.

Nest viktigst var vår tidligere erfaring med samme nedkjøring. Jo flere ganger du har kjørt samme nedkjøring, jo mindre vurderinger foretas neste gang. Vi bygger opp en assosiasjon om at «dette kommer til å gå bra», og vi forskyver kunnskapen om at forholdene varierer fra time til time.

Tredje viktigst var tendensen til å blindt følge rådene fra den med mest status og erfaring i gruppa. De færreste i toppturmiljøet vil hevde at guider eller erfarne løpere er autoritære. Men vi andre går inn i rollen som «followers», og dermed er det i praksis det som skjer.

Vi slutter å tenke, tror ikke på egne observasjoner og trekker ikke egne konklusjoner. Vi glemmer at en person ikke kan se eller høre like mye som flere, og at alle, uansett erfaring kan ta feil. Et viktig moment her er at den mest erfarne kan være den som er mest risikovillig.

Enkel gruppedynamikk

Studien viser også at enkel gruppedynamikk påvirker beslutningene. Få vil være den som sier stopp. Vi vil vise at vi takler utfordringer, og i forhandlingen med oss selv, vippes forholdet mellom risiko og belønning i gal retning.

Det er også verd å nevne at oppmuntringer kan være negativt. Når man står overfor farlige nedkjøringer, og venner i beste mening oppmuntrer til å kjøre, da stoppes de rasjonelle vurderingene og man lures til å tro at det er ufarlig. To tankekors her er at studier viser at folk tar færre sjanser når de er alene på tur eller når menn og kvinner går sammen.

I fjellvettreglene er en av paragrafene; snu i tide, det er ingen skam å snu. Samtidig viser forskning at skiløpere har en tendens til å gjennomføre uansett forhold. Målet blir viktigere enn opplevelsen, og faremomentene undervurdert. Jeg mener dette er et større problem i Norge enn i USA hvor hilsenen mellom skiløperne er «stay safe» og målet er god snø i sikkert område. I Norge sier vi god tur og skal til den planlagte toppen. Vi kaller til og med aktiviteten vår for topptur. Vi bør reetablere en grunnleggende verdi i norsk friluftsliv – veien er målet.

Bruk av sosiale medier

Et nytt moment som diskuteres i fagmiljøet er betydningen av sosiale medier, GOPRO og skifilmer. Det legges ikke ut bilder fra en kjedelig nedkjøring halvveis fra toppen? Vi bruker sosiale media til å øke vår egen status og bekrefte vår identitet – dette kan vippe beslutningene i gal retning.

Til slutt et lite hjertesukk. Ja, vi har mange ulykker, og ja, det rammer mange i aldersgruppa rundt 50. Men hvor mange i denne aldersgruppa har forlatt oss på grunn av livsstilssykdommer i samme periode? Det er fortsatt sunt og stort sett ufarlig å dra på fjellet. Kom dere ut, ha det gøy og nyt resten av sesongen.

Kommentarer til denne saken