Regjeringens systematiske nedbygging av vår forsvarsevne i Nord-Norge vekker oppsikt i lys av Putins voldsomme satsing på det russiske forsvarets renessanse i nordområdet. Norge har en lang tradisjon i selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjoner i forholdet til vår nabo i nordøst.

Det er i den sammenheng nærliggende å spørre om også om en slik prosess har funnet sted knyttet opp til avtalen om delelinjen i nordområdet? Var beslutningen om å forflytte alle våre kampfly sørover til Ørland ett av de norske sjakktrekk nødvendig for å sikre en akseptabel delelinjeavtale? Er det en del av avtalen at Nord-Norge ikke skal ha fast stasjonerte tyngre operative kampstyrker i nord?

Delelinjeavtalen

En bindende avtale om delelinjen og samarbeid i Barentshavet mellom Norge og Russland ble undertegnet den 15. september 2010 av utenriksministerne Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov. Seremonien ble overvært av statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dmitrij Medvedev.

Avtalen går ut på at den vedtatte delelinjen deler det omstridte havområdet i to tilnærmet like store deler. Delelinjen ligger dermed midt mellom russernes vestlige sektorlinje og nordmennenes østlige midtlinje. Avtalen deler et havområde på 176.000 kvadratkilometer «likt» mellom Norge og Russland. Dette til tross for at norsk standpunkt alltid har vært at grensen skulle trekkes etter midtlinjen som er sterkt forankret i internasjonal rett. Da ville hele området på 176.000 kvadratkilometer blitt norsk. Russisk standpunkt var at grensen skulle trekkes etter sektorlinjen – et subjektivt russisk standpunkt som kun hadde som mål å ivareta egne interesser, og slett ikke forankret i folkeretten.

I mer enn 30 år har Norge i perioder forhandlet med Russland om en delelinje for kontinentalsokkelen i Barentshavet. En forpliktende avtale har av mange grunner vært viktig for Norge, ikke minst i fiskeri- og i olje- og gassammenheng. Den valgte løsningen viser at Norge i politisk sammenheng var villig til å strekke seg langt.

Partipolitisk eller fagmilitært?

I 2008 besluttet Norge å gå inn for å erstatte våre F-16 jagerfly med det nye avanserte amerikanske kampflyet F-35. I et sikkerhetspolitisk perspektiv er det nærliggende å vurdere om den fremtidige lokaliseringen av disse kunne være til irritasjon for russerne. Dette er ett av mange relevante sikkerhetspolitiske problemstillinger som tidsmessig kan linkes opp til de pågående forhandlingene om grenselinjen.

Kan vi stole på at den påfølgende beslutningen om å fjerne alle F-16 jagerfly fra Nord-Norge og samle alle nye F-35 kampfly på Ørland, kun er forankret i en militærfaglig begrunnelse? Slett ikke!

Det er nemlig et faktum at Forsvarssjefen ikke lenger er en selvstendig og uavhengig etatssjef. Han inngår i et departementalt sammensurium som benevnes Integrert Strategisk Ledelse. Hva angår utspill fra Forsvarsdepartementet, Forsvarssjefen eller Forsvarsstaben, vil det alltid være berettiget tvil om det er partipolitiske avgjørelser eller fagmilitære innstillinger som foreligger.

I dette tilfellet er det nærliggende å anta at nevnte disposisjoner har sin rot i selvpålagte sikkerhetspolitiske begrensninger. Er valget av «nordlig» QRA base så langt sør som Evenes også knyttet opp til selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjoner?

Selvpålagte restriksjoner

Det kan umulig være militærfaglige vurderinger som ligger bak det faktum at Nord-Norge i overskuelig framtid vil være fri for fast stasjonerte kampoperative militære innsatsstyrker som en del av vårt nasjonale forsvar. I et historisk perspektiv er selvpålagte restriksjoner i norsk sikkerhetspolitikk for å tekkes vår militært mye sterkere nabo i nordøst ikke noe nytt. Den norske basepolitikken vakte oppsikt innen NATO og var et resultat av Norges venstrevridning etter krigen – regjeringens erklæring om at den ikke ville åpne baser for fremmede makters stridskrefter på Norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet.

I tillegg la Norge begrensninger på allierte militære fly og skipsadgang til landet. I særlig grad ble våre nordøstlige områder sterkt rammet gjennom det som ble omtalt som «Finnmarksrestriksjonen». Vår atompolitikk var også preget av selvpålagte restriksjoner der vi som nasjon har valgt å avstå fra å tillate lagring av atomvåpen. Felles for alle disse var en politisk begrunnet frykt og underdanighet ovenfor vår nabo i nordøst; den gang USSR – nå Russland.

Sjakk matt i nord

Etter at den kalde krigen ble avsluttet i 1990 har Regjeringen vist stor fokus på utenlandsoppdrag, men svak fokus på hjemmeforsvarets operative kampevne i nord. Forsvarskonseptet er endret fra å være et invasjonsforsvar til å være et innsatsforsvar. Imidlertid blir etter hvert alle våre tyngre innsatsstyrker lokalisert sør for Steinkjer. Dette til tross for at trusselbildet på nytt har fått en sikkerhetspolitisk «kald krig»-dimensjon, med Russland i fokus som en mulig framtidig potensiell fiende.

En militær trusselvurdering vil i dag blant annet måtte ta utgangspunkt i potensielle areal-, ressurs- og transportkonflikter i nordområdet som på kort tid vil kunne utvikle seg til alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer. I tillegg har Russland ambisjoner om å profilere seg som en stormakt, og er igjen i ferd med å bygge opp sine taktiske og strategiske militære kapasiteter i nordområdet.

Samme dag som Putin kunngjorde på NRK TV at hans generaler skulle få ubegrensede midler til å bygge opp det russiske forsvaret, ble det fra norsk side kunngjort at Olavsvern var lagt ned og solgt til sivile eiere. Russisk sjakk matt i nordområdet?