Satsing på læringsstiler – penger ut av vinduet?

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Dunn-modellen har autoritære og intolerante trekk, og anerkjenner ikke at andre metoder enn deres egen kan føre fram.

DEL

Troms fylkeskommune arrangerte i vår kurs i læringsstiler for lærere fra alle videregående skoler i Troms. Det er satt av 400.000 kroner til arbeid med læringsstiler for neste skoleår. Det ser ut som læringsstiler er den nye bølgen som ruller inn over norsk skoleverk.

Det er opprettet læringsstilsentre i Sverige og Norge, og det avholdes konferanser og kurs for lærere i alle skoleslag. Det er ikke lærere som er drivkraften i denne bevegelsen, men rektorer og skolebyråkrater.

Etter det jeg kan se er det bare Dunn & Dunns modell som er aktuell i Norge. Ansvarlig for modellen er ekteparet Dunn og Dunn som begge arbeider på St. Johns Universitet i New York, USA. Det er to læringsstilsentre i Norge, ett i Asker (Norges Læringsstilsenter) og ett i Halden (Læringsstilsenteret.no). Sistnevnte skal rette sin virksomhet mot videregående skole og lærerutdanningene. Begge sentrene promoterer Dunn-modellen.

Hva er læringsstil?

«Læringsstil beskriver hvordan ulike mennesker lærer.» Alle lærer på ulik måte. «Alle har en innlæringsstil, og akkurat som med fingeravtrykk skiller hvert menneskes stil seg fra andres.» (Dunn, 2001:19) Når det gjelder skolen, hvordan man tilegner seg komplisert teoretisk informasjon. (Min utheving) Dunns hovedbudskap er at elever må få undervisning i forhold til sin læringsstil for å lære best mulig. Ja, da kan alle lære akkurat det de vil, ifølge Dunn.

Dunn hevder at vi har forskjellige preferanser mht. omgivelser når vi skal lære oss noe. Vi påvirkes for eksempel i ulik grad av lyd, lys, temperatur, møblering, tid på dagen, lærere, medelever; hvilke sanser vi benytter ved innhenting av informasjon for eksempel gjennom å lytte (auditiv), lese/observere (visuell), skrive/notere (taktil), bevege seg (kinestetisk) og måten vi håndterer komplisert informasjon på; – analytisk eller holistisk.

Kan man ha tillit til modellen?

Det engelske Learning and Skills Research Centre fant hele 71 læringsstilsmodeller. De har evaluert 13 av de som regnes som hovedmodeller med en viss utbredelse. Dunns modell er en av dem. I sentrets rapport (https://www.lsda.org.uk/cims/order.aspx? code=041543&src=XOWEB blir mange vesentlige innvendinger mot Dunn-modellen grundig begrunnet. Innvendingene gjelder både påstanden om relativt stabile læringsstiler (som fingeravtrykk) og forskningsbaseringen, men også det totale fraværet av nyansert og selvkritisk holdning til egen modell.

Rapporten ser det som et problem at kartleggingsverktøyet til Dunn er lite pålitelig. Den konkluderer med at i forhold til dårlig motivasjon og prestasjoner i videregående utdanning, er det er ingen bevis for at denne modellen verken er et ønskelig grunnlag for læring eller den beste investering.

Steven A. Stahl, professor i leseopplæring ved Universitetet i Georgia, USA og leder for Center for Improvement of Early Reading Achievement, sammenlikner påstandene/spørsmålene som det skal svares på som like generelle og tvetydige som svarene du får fra en spåkone. Spørsmålene er akkurat spesifikke nok til å høres ut som de betyr noe, men vage nok til å tillate forskjellige tolkninger.

Svarene på påstander angående behov for «lærers undervisning» er ikke en preferansesak som har med læringsstil å gjøre, mener han, – det har med hvor vanskelig oppgaven er. Stahl mener at de tiltak læreren setter inn avhenger av elevens ferdigheter, ikke hans læringsstil.

Uavhengig forskning finner altså at vi ikke kan ha tillit til kartleggingsskjemaet, som er selve verktøyet for å diagnostisere den enkeltes læringsstil. Heller ikke Dunns påstand om at læringsstiler er relativt stabile er begrunnet i holdbar forskning. Referansene til hjerneforskning er heller ikke bekreftet.

Dunn-modellen hevdes å ha en sterk forskningsbasering. Dette er ikke tilfelle. Stikkprøver viser betydelige metodiske mangler i mange av studiene som brukes som argument for modellen. I ett tilfelle blir en studie referert til som vitenskapelig grunnlag, men kilden viser seg å være et intervju med Rita Dunn. De fleste studiene som siteres til støtte for Dunn-modellen, er utført av tilhengere av modellen.

Konsekvenser for skolen

Hvis eleven får «feildiagnostisert» læringsstil betyr det at de tiltak som settes i verk ikke passer, og da er man i beste fall ikke kommet lenger enn den metoden Rita Dunn kritiserer lærere for – at alle elever undervises likt, altså ingen differensiering. Lærere kan risikere å hemme elevene ved å stenge dem inne i en bås som kalles «læringsstil».

Å gå inn på undervisning som baserer seg på læringsstiler vil nødvendigvis kreve stort fokus på metode. Troen på at bare man benytter riktig metode så vil alle lære alt, har lang tradisjon i norsk skole. Den passer godt sammen med likhetsidealet. Jeg vil kalle det «overtro». Det er ikke bare metoden som betyr noe for læring, men hvilket innhold elevene blir presentert for. Skolesatsing på metode hemmer innsats på innhold. Kanskje dette er årsaken til at lærerne i Stahls undersøkelse alle sluttet å undervise etter læringsstiler etter ett år?

Rita Dunn mener at det skulle være forbudt ved lov å ikke undervise elever etter læringsstiler. Dunn-modellen har autoritære og intolerante trekk, og anerkjenner ikke at andre metoder enn deres egen kan føre fram. Dunn-modellen framstår som et lukket trossystem. Modellen har overdrevne ambisjoner og skal gjelde for all læring fra barnehage til universitet og like god for alle slags elever.

Markedsføringen for Dunn og Dunns modell går på at de aller fleste elever lærer mye mer, og blir mer positivt innstilt til teoretisk innlæring. Dette er ikke dokumentert gjennom uavhengig forskning. Hittil har vi ikke funnet noen evaluering av undervisning etter læringsstiler i Norge, til tross for at noen skoler allerede har hatt forsøk med modellen en tid.

Artikkeltags