De Samiske samlinger i Karasjok har nylig vist samtidskunst av samiske kunstnere i Perspektivet Museum i Tromsø. Utstillingen besto av 20 verk gjort av 12 kunstnere fra Nordkalotten.

Nok en gang var de samiske kunstnerne henvist til korridorer og trange trappeganger. Når sant skal sies, har heller ikke De Samiske samlinger utstillingsarealer som er forbeholdt deres kunstsamling. Selv der vises kunst i fellesareal.

Hvorfor er det slik at de samiske kunstnere fortsatt har slike trange kår? Er det fordi de ikke produserer «interessant kunst», og av den grunn ikke får innpass i etablerte kunstmuseer, og hvor blir det av et samisk kunstmuseum?

Kunsten som ble vist var innkjøpt til De Samiske samlinger med midler bevilget fra Sametinget. Det er også Sametinget som oppnevner ulike innkjøpskomiteer, og følgelig er kunsten som kjøpes inn av høy kvalitet.

I likhet med andre kunstnere uttrykker de samiske kunstnerne seg forskjellig, og mange bruker moderne virkemidler som for eksempel foto og DVD. Enkelte kunstnere jobber nonfigurativt, mens andre er opptatt av innhold som identitet og fremmedgjorthet i et flerkulturelt område der samer, kvener og nordmenn har levd side om side i flere hundre år.

«Kunstinstitusjonen»

Kan vi si at denne utstillingen ikke inneholdt «interessant kunst»? Ordet «interessant kunst» dukker opp ved flere anledninger når kunst omtales, og jeg vil her komme med en liten digresjon.

For ti år siden jobbet jeg som utstillingskoordinator i Troms fylkeskommune og skulle den gang blant annet komme med innspill til Riksutstillinger om utstillinger som de kunne sende på turné. Jeg foreslo både tema og navn på nordnorske og samiske kunstnere. Svaret jeg fikk tilbake var: Ikke interessant i nasjonal sammenheng. (Det var først senere at de selv kom på at en utstilling med Iver Jåks kunne vært interessant – da var det primært hans erotiske tegninger det var interesse for.)

Så kan man spørre seg: Er det slik at det er en nasjonal elite av kunstkritikere, kunsthistorikere, ledere av kunstmuseer osv., les: «kunstinstitusjonen», som setter premisser for hva slags kunst som skal vises i det offentlige rom?

Nå er det engang slik at alt som aksepteres som kunst av «kunstinstitusjonen», er kunst. Dette er en elite som har kunnskap om og makt til å forvalte kunstens autonomi, i motsetning til de «brede masser» som i større grad vil gi en personlig tolkning av objektet, og dermed en personlig mening. Kunstverket er dermed et objekt som bare eksisterer som sådant i kraft av de som kjenner og anerkjenner det som et kunstverk.

Når kunsten i De Samiske samlinger er innkjøpt til en offentlig institusjon, er ikke det kvalitetsstempel nok til at de kunne vært stilt ut i for eksempel Nordnorsk Kunstmuseum? Jeg kjenner til at enkelte verk av samiske kunstnerne finnes i magasinene i Nordnorsk Kunstmuseum, men jeg kan ikke se at samisk samtidskunst er satt på dagsorden i samme museum.

Kunstnere av sin tid

En generell oppfatning i «kunstinstitusjonen» er at kunstnerne skal være av sin tid. Det vil si de skal bruke de virkemidlene som er tilgjengelige i sin tid når de skal uttrykke sine ideer. Alt annet er utprøvd.

De må også gjerne være forut for sin tid – det er interessant. Det er i lys av en slik oppfatning at det er reist kritikk mot blant andre Odd Nerdrum og Karl Erik Harr, da de forholder seg til et klassisk formspråk.

Når det gjelder maleriet, så er den generelle oppfatningen i «kunstinstitusjonen» at en skal forholde seg til at det er en todimensjonal flate. Å lage en illusjon om dybde og perspektiv ville være å «slå hull» i flaten, og dermed ødelegge maleriets egenart.

Dette innbefatter også at kunsten ikke skal være litterær eller bærer av et innhold. Den skal ikke vise til noe utover seg selv, men være en kunst for kunstens skyld.

Dette var noe som kunstnerne i New York var opptatt av på 1950- og 60-tallet. Da Museum of Modern Art kjøpte inn et bilde av Frank Stella, skulle det komme til å utløse debatten om det rene maleri. Denne oppfatningen blir fortsatt forfektet av mange i «kunstinstitusjonen», men skulle dette være et rådende syn, ville det ikke vært mange kunstnere igjen på kunstarenaen i dag.

Nyskapende

Samiske kunstnerne utrykker seg forskjellig og de er opptatt av ulike innhold i sin kunst. De er eksperimentelle og nyskapende, og dette bør skape interesse. Noen formidler tilhørighet til Nordkalotten, til landskapet, til kulturen og til problemstillinger som bare de kan si noe om fordi de kjenner det innenfra.

Når ikke de samiske kunstnerne blir anerkjent av «kunstinstitusjonen», er det på tide å få et samisk kunstmuseum. I ti år har det stått på statsbudsjettet uten å bli prioritert.

Det er derfor på høy tid at vi får et kunstmuseum som gir verdige utstillingsvilkår, og der en kan drive forskning og formidling av kunst skapt av samiske kunstnere. Dette vil gi de nødvendige ringvirkninger til «kunstinstitusjonen», og dermed en større anerkjennelse av den samiske kunsten.