Petter Dass – et nordnorsk ikon?

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Det er ikke mye som gjenstår av Petter Dass som ikon for nordnorsk identitet og selvhevdelse.

DEL

To nye bøker om Petter Dass' liv og virke gir oss et helt nytt bilde av dikterpresten.

2007 er et Petter Dass-år. I august vil det være 300 år siden hele Nord-Norges store dikterprest døde. Hovedmarkeringen av jubileet finner sted ved prestegården på Alstahaug hvor det er bygd opp et Petter Dass-museum, som blir offisielt åpnet som Nordland fylkes tusenårssted sommeren 2007. Det er imidlertid en helt ny presteskikkelse som skal feires – to solide fagbøker fra 2006 har tegnet et helt nytt bilde av Herr Dass både som dikter og prest. De to bøkene – en biografi og en litterær undersøkelse – sår berettiget tvil om en rekke forhold som har vært tillagt forfatteren av Nordlands Trompet.

Ingen allmuevenn

Den tradisjonelle oppfatningen av nordlandspoeten har vært sterkt preget av nasjonalromantiske klisjeer fra slutten av 1800-tallet da det var viktig å etablere symbolpersoner som kunne stå fram som bilder på både nasjonal stolthet og nordnorsk identitet. Dermed ble fortolkningen av Petter Dass' diktning romantisert samtidig som sterke myter og sagn ble knyttet til hans person. Imidlertid er det lite romantikk å finne i hans framstilling av sine soknebarn. Nyere forskning plasserer dikteren og presten i hans rette historiske, litterære og teologiske samtid.

Riktignok inneholder flere av diktene til Petter Dass heroiske skildringer av fiskernes kamp mot uvær og for sitt daglige brød, men samtidig er det ikke mangel på svært negative karakteristikker av allmuen. Oppfatningen av Dass som en godmodig, rettferdig og gavmild mann som identifiserte seg med fattige kystbønder og hadde medfølelse med lokalbefolkningen er i ferd med å endres.

Ingen folkedikter

Litteraturforsker Hanne Lauvstad, som i mars 2006 ble den første som disputerte til doktorgraden på ei avhandling om Nordlands Trompet, legger vekt på at diktverkets adressater er et høytstående publikum primært lokalisert innenfor eneveldets byråkrati i København. Dikteren er en geistlig embetsmann som henvender seg til sine kolleger og stand. I hilsningsversene viser Petter Dass fram befolkningen i nord for tekstens lesere, som ikke er lokale fiskebønder, men derimot embetsmenn. Lauvstad neddemper diktets faktakunnskap om Nordland og Troms og advarer mot ukritisk historisk bruk av en litterær tekst som følger en sjangermessig retorisk-poetisk logikk. Virkelighetsbeskrivelsen i diktverket er med andre ord framkommet ved hjelp av et litterært filter.

For Lauvstad er Nordlands Trompet et førromantisk verk med klare konvensjoner knyttet til 1600-tallets latinkultur, protestantisme og klassiske retorikk. Fiskebøndene på Helgeland beskrives fra en lærd europeisk og kristen synsvinkel og det finnes ingen medfølelse eller oppvurdering av dem. Normen er heller at allmuen skildres i lavstil, det vil si som dum, komisk, upolert – ja, som bondsk. Det er de rent litterære kvalitetene med hensyn til repertoar, språk og retoriske virkemidler som gjør Petter Dass til en stor dikter. Han «har en sjelden evne til å kombinere de litterære referansene med sine egne refleksjoner i et fyndig språk», skriver Lauvstad, som for øvrig fraråder interesserte i å bruke Petter Dass' Samlede Verker fra 1980 og 1997 som tekstgrunnlag for kritiske studier av forfatterskapet. Hun etterlyser en tekstkritisk utgave av hans diktning.

Uten ansikt

Etter at et presteportrett fra Melhus kirke ble tillagt Petter Dass rundt 1860 har ettertidens forskning lagt ned stor oppfinnsomhet med å forklare hvordan et kostbart portrett av en Helgelandsprest kunne havne i ei kirke i Sør-Trøndelag. Få har stilt spørsmål om maleriet virkelig forestiller Petter Dass. I den 380 siders lange biografien om Petter Dass (med 650 noter), som historikeren Kåre Hansen ga ut i desember 2006, argumenter han meget overbevisende for at maleriet umulig kan forestille Petter Dass. Hansen viser at maleriet forestiller Oluf Mentzen Darre som var prest i Melhus 1665-1693. Darre er altså mannen som har gitt ansikt til Petter Dass.

En rekke opplysninger knyttet til Petter Dass' herkomst, genealogi, og livsløp får gjennomgå i den nye boka til Kåre Hansen. Basert på et grundig studium av historiske kilder får den nye biografien fram et bilde av en prest som var blant de rikeste og mest privilegerte i sin samtid – en stridbar prest som benyttet enhver anledning til å kjempe for sine egne økonomiske standsinteresser og som hadde lite til overs for den befolkning han var satt til å tjene. Kåre Hansen slutter seg til Hanne Lauvstads oppfatning om at Petter Dass framstiller nordnorske kystbønder er kranglevorne, usømmelig og uærlige.

Nordnorsk ikon?

Den nye biografien som har fått tittelen Petter Dass – mennesket, makten og mytene,setter et stort spørsmålstegn ved tradisjonen som hevder at Petter Dass gikk rundt som fattig student i København. Denne påstanden har ingen rot i virkeligheten, like lite som inntrykket av at han vokste opp som en fattig og forlatt guttunge. Sagntradisjonen om at fiskere skulle ha sørget i lange tider over Petter Dass' bortgang med å sy inn svarte merker i råseilet, er blant de mange fortellingene uten historisk belegg. Ingen landesorg synes å ha funnet sted ved hans bortgang i 1707.

I det hele tatt så framstår den nye Petter Dass som en bitter og arrogant svovelpredikant med antikverte virkelighetsoppfatninger, også sett i lys av sin samtid. Den eksisterende litteraturen om presten og dikteren har latt seg beruse av verselinjer, rim og lettfattelig rytme. Hans diktning, i særlig grad Nordlands Trompet, har blitt utnyttet svært ukritisk som historisk kilde. Ved inngangen til jubileumsåret er det ikke mye som gjenstår av Petter Dass som ikon for nordnorsk identitet og selvhevdelse.

Artikkeltags