Pandemi i nord

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Det første signalet om at epidemien hadde funnet veien over Nordishavet, får vi 8. juli 1918 i dagboken til ingeniør Sigurd Westby.

DEL

I disse svineinfluensa-tider kan det være interessant å ta et nærblikk på hvordan en pandemi kunne slå ut i vårt hjørne av verden for ca. 90 år siden. Vi snakker om spanskesyken. Vi skal lengst nord. Det skal handle om spanskesyken på Svalbard.

Førstemann dør

Det første signalet om at epidemien hadde funnet veien over Nordishavet, får vi 8. juli 1918 i dagboken til ingeniør Sigurd Westby i Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S: «Spanskesyken herjer i Norge nu. Vi har endel forkjølelser, som vel kanskje er forløpere for en angrep her også.»

Westby skulle få rett. 27. juli skriver han: «Men nå begynder Spansken å melde seg for alvor, foreløbig 12 sykmeldte.» Dagen etter var det 14 nye sykemeldinger. Neste dag var det bare et par og tjue mann i gruven. 50 mann måtte til legen om kvelden. Nattskiftet på lastingen måtte innstilles. Og slik fortsatte det.

I noen dager var alt kaotisk. «Spanskesyken grasserer,» heter det i et telegram fra gruvekontoret til selskapets avdelingskontor i Tromsø. Mer medisiner måtte sendes snarest!

8. august kommer det første dødsfallet. Det er den 19 år gamle gruvearbeideren Hedman Karlsen fra Mo i Rana som bukker under av lungebetennelse etter spanskesyken.

Epidemien tar nye liv

20. august dør tre mann til på sykehuset i Longyear City. Birger Chrugshank, bare vel 17 år gammel, er den ene, også han gruvearbeider ved Store Norske og fra Mo i Rana. Han lå på sykehuset i to–tre uker før han døde.

Den andre er 25 år gamle Theodor Furu fra Målselv. Han var deltaker i en fosforittekspedisjon som lå på Kapp Thordsen i Isfjorden denne sommeren. Furu ble brakt til Longyear City som «spansk» pasient med D/S «Bellsund».

Folkene på Kapp Thordsen var blitt hjemsøkt av spanskesyken 14. august. Hver eneste mann var blitt angrepet. «Det nytter altså ikke å holde seg isolert heller,» konkluderer Westby. Furus død skapte panikk blant de andre arbeiderne. De forlangte at ekspedisjonen straks skulle returnere til Norge. Men etter at hele arbeidsstyrken var blitt legeundersøkt i Longyear City og ni mann sendt hjem med D/S «Forsete» 29. august, var gemyttene falt til ro.

Dystert i Hiorthavn

Tredjemann som dør 20. august er en arbeider fra A/S De Norske Kulfelter Spitsbergen i Hiorthavn i Advent Bay. Westby skriver i sin dagbok: «Han blev mottatt – uten navn – forleden, og avhentet – uten navn – i dag. Det var såvidt Kulfelterne kunde mobilisere mannskap nok til å hente sin mann.»

I Nordlys 21. august 1918 får vi en situasjonsrapport fra en S. Amundsen som arbeider ved anlegget. Under overskriften «Brev fra Hjorthavn» gir han en dyster beskrivelse av både arbeidsforholdene, akkordprisene, ledelsen og matstellet. Om spanskesyken sier han:

«Du maa tro her ser ødslig ut for tiden, og særlig i de sidste dage. Spanskesyken vinder større og større tereng. Det har været bare en 6 a 7 mand i arbeide av 80 paa 14 dage, resten er angrepet av den spanske.»

Mot slutten av august var det meste kruttet gått ut av spanskesyken i denne omgang. Kistene til Hedman Karlsen, Birger Chrugshank og Theodor Furu ble sendt til Tromsø med D/S «Sørland».

Nytt utbrudd

Men det skulle komme mer. Da D/S «Forsete» la fra kai i Tromsø 21. september som årets siste båt til Spitsbergen, hadde spanskesyken lurt seg med igjen. Ved ankomsten til Longyear City måtte flere av passasjerene bringes rett på sykehuset.

2. oktober telegraferes det til hovedkontoret: «Spanskesyken optrær ganske ondartet blandt de med Forsete ankomne arbeidere. Hittil 7 angrepne av lungebetændelse herav 2 Ole Kristoffersen og Magnus Gabrielsen begge fra Maalselven allerede døde.» De ble henholdsvis 22 og 28 år gamle.

I løpet av de neste to dagene dør fire mann til. Først er det Hans Hansen fra Karlsøy, 27 år, og Thormod Albrigtsen fra Tromsø, 19 år. Dagen etter er det slutt for Johan Bjerk fra Kvænangen, 26 år, og William Henry Richardsen, Malangen (nevnes også Stakkevollan, Tromsø), 25 år. Nytt telegram til hovedkontoret:

«Paarørende telegrafisk underrettet herfra. Sykdommen har foreløbig ikke faat nogen sterk utbredelse ... stop. Paa lægens anmodning igangsættes idag fullstændig rengjøring og utluftning av alle arbeiderbarakker forat søke sykdommen begrænset.»

Sykdommen kulminerer

7. oktober dør også den siste av de sju som hadde fått komplikasjoner i form av lungebetennelse, Kristian Hansen fra Ullsfjorden, 28 år. «Spansken» hadde dermed tatt sju unge Store Norske-arbeidere i løpet av like mange dager. Men epidemien kulminerte heldigvis med dette.

De sju som døde etter det siste utbruddet ble begravet på Longyearbyen kirkegård 27. oktober 1918.

Spanskesyken angrep fortrinnsvis unge mennesker. En grunn til det kan være at eldre personer allerede hadde immunstoffer mot mindre farlige, men liknende virus.

Det antas at opp mot 15.000 mennesker i Norge døde av sykdommen. 11 av disse møtte altså sin skjebne på Svalbard.

Artikkeltags