Over Grenser er årets tema for Ordkalotten, Tromsøs internasjonale litteraturfestival, som i disse dager utspiller seg på ulike arenaer i byen. Tromsø har alltid vært et kraftsenter på tvers av ulike grenser, så deltakerne fra hele verden vil sannsynligvis føle seg hjemme i Nordens Paris.

Tromsø er største byen i en region av nasjonal og internasjonal politisk interesse. I våre arktiske strøk møtes Vesten og Russland. Til tross for forhandlinger om fisk, gråsonen og oljeutvinning, kjennetegnes grenseforholdet likevel av vennlig utveksling sammenlignet med deler av Russlands øvrige grenseområder. Andre stikkord for Tromsøs internasjonale gravitasjonskraft er selvfølgelig OL, turisme og lakseindustri.

Etter den nye regjeringen reorienterte kartet med å sette Tromsø og nordområdene i sentrum, markerer en ny kognitiv grense seg lokalt: Hvordan takler vi overgangen fra ignorert provins til mediefokusert storaktør?

Mange i regionen vil påpeke at Tromsø var et ressurssterkt, internasjonalt kraftsenter lenge før Støre dukket opp med journalistene på slep. Tromsø har alltid hatt nærkontakt med andre deler av verden gjennom Pomorhandel, samekultur, ishavsfiske og arktiske ekspedisjoner.

I mange år har også universitetet deltatt aktivt i utvekslingen av studenter, kultur og forskning. Universitetet er erklært rasistfri sone og har et betydelig antall studenter fra alle verdenshjørner. Forskning er i dag internasjonal per definisjon, og alle disipliner har nettverk utover landets grenser. Norsk Polarinstitutt er verdensledende innenfor forskning i polare strøk, og forskningsgruppene Border Poetics og Arctic Discourses har nylig avholdt internasjonale konferanser i Kirkenes og Tromsø.

Grenseflytting

Tromsøs mange festivaler, i særdeleshet årets Ordkalott, bidrar til integrasjon og grenseflytting på ulike vis. Litteratur utgjør muligens et eget rom for grenseoverskridelse.

Hva, hvorfor og på hvilket vis skriver forfattere i Beirut, Bagdad og Belfast? I Båtsfjord og Bogstadveien? Med glimt i øyet kan man påstå at litteratur som ikke bryter grenser er tidtrøyte fra Narvesen. Der kartografer og sosiologer kartlegger ulike geografiske og sosiologiske grenser, innbyr litteratur til oppgjør med den type etikk, politikk, holdninger og tankegang som preger våre hverdagsliv.

Forfulgte forfattere fra Dostojevskij og Solzjenitsyn til Rushdie har potensial til å forandre vår verden. Gordimer, og Coetzee er viktige for samfunnsendringer i Sør-Afrika. Mykle og Bjørneboe skapte debatt i norsk retts-, skole- og sosialvesen. Mange lesere kan peke til litterære verk som påvirket deres liv dramatisk. I tillegg kan selvfølgelig forfattere, kritikere og litteraturinteresserte diskutere hvor grensen går mellom litteraturen og verden utenfor, form og innhold, ulike sjangere, tolkninger, teorier, mm.

Programmet for årets Ordkalott viser deltakelse fra Skandinavia, Irak, Israel, Palestina, Amerika. Selvfølgelig er festivalen også en viktig scene for lokale forfattere.

Nyere navn som for eksempel Irene Larsen, Tarald Stein og Tove Myhre deltar sammen med etablerte navn som Endre Lund Eriksen, Liv Lundberg, Eva Jensen og Hanne Aga, og Rauni Magga Lukkari.

En lykkens mann

Lukkaris' En Lykkens Mann illustrerer på praktfullt vis årets grensetematikk.

Lykkens mann er samisk, født av norsk mor og finsk far og bor i grensetraktene ved Tanaelva. Historien er gjengitt på både samisk og norsk. De nasjonale, kulturelle og lingvistiske grensene er tydelig nedfelt i teksten, men det som gjør den virkelig interessant er opposisjonen til de usynlige barrierene som definerer denne mannens hverdag: familieforhold, kvinnedominans, tradisjon, religion, og det teksten kaller «urbefolkningsvisdommens messingglorie». Sannsynligvis har Lukkaris tekst en langt større klangbunn i lokale miljøer eller internasjonale urbefolkninger, men den fortjener en langt større leserkrets.

En Lykkens Mann er selvfølgelig ingen entydig tittel. I hvilken grad er denne mannen lykkelig? Hvorfor? Hvorfor ikke? Hva er nå egentlig lykke? Språket er lettfattelig og krydret med smakfullt særpreg. Handlingen er svært morsom og dypt tragisk, og den har en samtidsnerve som er historisk forankret.

Tematikken utfordrer diskurser innenfor feminisme, familiepolitikk, urbefolkningsretorikk. Den leseverdige teksten er tiltenkt scenen og vanskelig å sjangerplassere. Stykket utfordrer aktuelle grenser i Tromsø og Texas, så vel som Tana.

Treffer samtidsnerven

Lukkaris stykke ble valgt ut av Norsk Dramatikkfestivals jury for produksjon under Samtidsfestivalen 2007 og ble framført på både Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Det er en skam om ikke Hålogaland Teater setter dette stykket på spilleplanen neste sesong.

Tromsø inntok nylig andreplassen i en kåring over Norges kreative byer. Det er neppe tilfeldig. Lukkaris tekst og Ordkalottens tema treffer Tromsøs tradisjoner og samtidsnerve.