Oljevirksomhetens inntog i nord

OLJE og gass: En ny bok tar for seg på hvilken måte Nord-Norge blir berørt når oljevirksomheten brer seg nordover. Illustrasjonsfoto: Torgrim Rath Olsen

OLJE og gass: En ny bok tar for seg på hvilken måte Nord-Norge blir berørt når oljevirksomheten brer seg nordover. Illustrasjonsfoto: Torgrim Rath Olsen

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Olje- og gassnæringens møte med en ny region og Nord-Norges møte med en ny type næringsvirksomhet er tema i en bok som lanseres denne uka

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Hva skjer når petroleumsvirksomheten brer seg nordover på norsk sokkel? På hvilke måter blir den nordligste landsdelen berørt?

Dette er sentrale temaer i en ny bok som vi er redaktører for. Boka gir en bred oversikt over Nord-Norges møte med olje- og gassnæringen, som i løpet av få tiår er blitt Norges viktigste næring.

På reservebenken

Egentlig var det i nord det hele begynte. Da de utenlandske oljeselskapene meldte sin interesse for oljeleting i Nordsjøen, hadde det allerede i flere år foregått tilsvarende aktivitet på Svalbard.

Etter Ekofisk-funnet i 1969 var det mange som håpet på en snarlig utbygging utenfor kysten av Nord-Norge. Drømmen var at oljevirksomheten skulle gi ny vekst og sårt tiltrengte arbeidsplasser.

Slik gikk det ikke. Åpningen av områdene nord for 62. breddegrad ble stadig utsatt, og da prøveboringene tok til i 1980, ble det primært funnet gass, som det ikke var utbyggingsløsninger eller avsetningsmuligheter for. Kort tid etter falt oljeprisene.

Nedturen ble derfor stor for de mange nordnorske bedriftene og kommunene som i løpet av 1970- og 1980-tallet hadde satset friskt på den kommende petroleumsvirksomheten.

Mens aktiviteten ble bygd opp i sør, ble områdene i nord definert som framtidige reserveområder.

Vendepunktet

Først mot slutten av 1990-tallet ble det en ny interesse for olje- og gassvirksomhet i nord.

De store utbyggingene i Nordsjøen gikk mot slutten, nye felt var klargjort i Norskehavet, i Barentshavet lokket Sjtokmanfeltet, og det så endelig ut til å være funnet en løsning for Snøhvit-gassen.

I 1997 startet produksjonen på Nornefeltet utenfor Helgeland, og i 2002 ga Stortinget klarsignal til utbyggingen av Snøhvit LNG i Hammerfest. Omtrent samtidig publiserte US Geological Survey en rapport som meldte at ca. en fjerdedel av verdens uoppdagede petroleumsressurser fantes i Arktis.

Interessen toppet seg i 2005 da regjeringen lanserte sin nordområdesatsing, som i stor grad var petroleumsdrevet. I dag er utbyggingen av Skarv og Goliat på gang. Samtidig er det lagt opp til en intensivert letevirksomhet i nord, noe som blir påskyndet av den nye delelinjeavtalen med Russland.

En gryende oljeindustri

Vi ser nå konturene av en ny industri i landsdelen. I Harstad har Statoil, Oljedirektoratet, Total og Det Norske Oljeselskap kontorer. Driftsorganisasjonen for Norne er lagt til Harstad, og flere oljeserviceselskaper har etablert seg der.

Hammerfest har anlegget på Melkøya, Polarbase og et knippe oljeserviceselskaper som betjener Hammerfest LNG og letevirksomheten i Barentshavet. Eni Norge har også opprettet kontor i byen.

Sandnessjøen har Helgelandsbase og CoastBase Nordland, som støtter petroleumsvirksomheten utenfor kysten av Helgeland. BP har valgt Sandnessjøen som basested for utbyggingen av Skarv.

Oljeselskapene North Energy og Front Exploration er etablert i henholdsvis Alta og Tromsø, og i tillegg har et antall nordnorske bedrifter i de seinere årene levert varer og tjenester til petroleumsvirksomheten. Bare få av disse har spesialisert seg på olje og gass.

Høye adgangsterskler

Er det nå blitt Nord-Norges tur til å ta del i det norske oljeeventyret?

Olje- og gassnæringen er spesiell. Den er dominert av globale selskaper. Kjernevirksomheten er kapitalintensiv og avansert. Når nye funn blir gjort, rykker oljeselskapene inn med sine etablerte leverandørnettverk.

En hektisk utbyggingsfase blir avløst av en høyt automatisert driftsfase. Prosjektformen, skiftordningene og de høye deltakelseskravene gjør det vanskelig for nykommere å vinne innpass.

De viktigste oppdragene har derfor gått til industrien på Vestlandet eller i utlandet. De stedene som har fått ilandføringsanlegg, baser og driftsorganisasjoner, har oppnådd ringvirkninger. Men skal de bli større, må de sentrale bedriftene lokalisere seg i nord.

Flere nordnorske bedrifter må også klare å hekte seg på virksomheten, og kompetansegrunnlaget og infrastrukturen må styrkes.

For seint til festen?

Her møter imidlertid landsdelen flere utfordringer: Så langt er det blitt gjort få store funn i nord. 40 år etter at produksjonen startet opp i Nordsjøen, har den etablerte industrien skaffet seg et stort forsprang.

Statens evne og vilje til å ta regionale hensyn er også blitt redusert. Det er blitt viktigere å sikre oljeinntektene, utnytte eksisterende installasjoner, øke utvinningsgraden og støtte den norske oljeindustriens internasjonalisering.

Dessuten er skepsisen til petroleumsvirksomheten økt. Med unntak for Lofoten er konfliktene med fiskerinæringen blitt mindre, men miljø- og klimaargumentene har fått større gjennomslag. Miljøbevegelsen har gjort områdene fra Lofoten og nordover til en tabusone. Idet Nord-Norge venter på sin tur, er derfor dagsorden endret. Oljevirksomheten på norsk sokkel er på hell, og det er blitt et mål å realisere et utslippsnøytralt samfunn.

Et åpent drama

Historien om petroleumsvirksomheten i nord er derfor ingen enkel eventyrfortelling, men et storstilt drama. Det er aktene i dette dramaet som er temaet for den nye boka.

Den tar for seg både den statlige oljepolitikken, oljeøkonomiens geografi, utbyggingsprosjektene, de politiske kontroversene, den nye miljøforvaltningen og petroleumsvirksomhetens internasjonale dimensjon, der forholdet til Russland har stor betydning.

I en situasjon der debatten om olje- og gassutbygging i nord er preget av steile fronter, prøver boka å gå bak frontlinjene og gi et grundigere innblikk.

Artikkeltags