De første scenariene for nordnorsk oljevirksomhet ble laget i 1984 av Gruppen for Ressursstudier (GRS) i Oslo. Tittelen var Scenarier om oljens innpass i nord. Snart 25 år etter, kan det være interessant å foreta et tilbakeblikk: Hva var forestillingene den gang om hva som ville komme til å skje i Nord-Norge? Og hvor tok de feil, sett fra dagens ståsted?

GRS-rapporten består av tre deler: Den første delen trekker opp historiske utviklingslinjer. Den andre delen retter søkelyset mot den mekaniske verkstedindustrien og problemene med å forberede seg på en oljeutbygging man ikke kjenner tidspunktet for.

I den tredje delen presenteres to alternative framtidsbilder. Begge ser for seg de samme feltutbyggingene fram til år 2010. Det som gjør dem forskjellige, er utbyggingsrekkefølgen og hva som ellers skjer i landsdelen.

Da rapporten ble skrevet, var letevirksomheten nylig kommet i gang på nordnorsk sokkel. Askeladden og Albatross var påvist, mens Snøhvit ble funnet det samme året. I scenariene blir det antatt at leteaktiviteten trappes opp med helårig leteboring fra 1985, og at de første feltutbyggingene kommer i gang på 1990-tallet. I 2010 er det ifølge rapporten bygd ut to oljefelt og ett gassfelt på Tromsøflaket samt to oljefelt ved Bjørnøya.

Grundig drøfting

I det første scenariet starter utbyggingen med gassfeltet og en tilhørende LNG-terminal. Denne blir lokalisert på Snarby ved Tromsø. Deretter kommer oljefeltene på Troms I. I dette scenariet går det forholdsvis bra med de tradisjonelle næringene i nord. Det er også høy aktivitet i Nordsjøen. Oppmerksomheten konsentreres derfor om de omstillingene som må til for å utnytte eller tilpasse seg oljevirksomheten.

Industrimiljøet i Harstad-Narvik-området får betydelige oppdrag, og ingeniørutdanningen i Narvik blir kraftig utvidet. Det antas at oljesysselsettingen i nord øker raskt, for så å flate ut.

I det andre scenariet er det oljefeltene ved Bjørnøya som bygges ut først. I dette scenariet er det sterk tilbakegang i de tradisjonelle næringene. Redusert leteaktivitet i Nordsjøen gir også ledig kapasitet sørpå. Hovedspørsmålet er hvordan oljevirksomheten kan bidra til å løse sysselsettings- og bosettingsproblemene i landsdelen. Hammerfest og Kirkenes blir viktige basesteder, mens LNG-anlegget plasseres på Hamneidet i Nordreisa. Mye av virksomheten i nord blir imidlertid basert på pendling sørfra.

Det som er rapportens styrke, er en grundig drøfting av hva som må til for at Nord-Norge skal bli i stand til å ta del i olje- og gassutbyggingen. Dessuten analyserer den mulige ringvirkninger i ulike deler av landsdelen. Dette blir gjort langt mer innsiktsfullt og med bedre kjennskap til regionen enn i Fafo-rapporten, som ble lagt fram i fjor høst.

Svakt rustet

GRS-rapporten peker på at landsdelen er svakt rustet til å møte storstilte utbyggingsprosjekter. Dilemmaet er at når oljevirksomheten først kommer i gang, må industrien være klar med nødvendig kompetanse og kapasitet. Samtidig vil utbyggingen i nord komme på et tidspunkt hvor det allerede er utviklet en etablert industri sørpå, som har sine ansatte og faste leverandører. Begge scenariene forutsetter derfor at mesteparten av jobbene vil komme utenfor landsdelen. Utviklingen i Nord-Norge blir ikke en repetisjon av utviklingen på Vestlandet.

I ettertidens lys kan vi se at rapporten var alt for optimistisk når det gjaldt utbyggingstempo og -omfang. Bortsett fra Norne utenfor Helgeland, er det bare Snøhvit og anlegget på Melkøya som er bygd ut.

Men til rapportens forsvar må det sies at den bevisst tok utgangspunkt i en rask og omfattende utbygging for å synliggjøre konsekvensene. Dermed baserte den seg på forrige generasjons utbyggingsløsninger, med store, bunnfaste stål- og betongplattformer og bøyelasting. LNG er med, men ikke flytende produksjonsrigger, havbunnsinstallasjoner, undervannsseparasjon og automatisert fjernstyring.

Aktualitet

Et annet påfallende trekk er at distriktspolitiske hensyn står mye mer sentralt enn i dag. Rapporten forutsetter en aktiv stat som gir særfordeler for å styrke aktiviteten og oljerekrutteringen i Nord-Norge. Det står ikke noe om EØS-avtale, konkurranselovgivning og gassdirektiv. Miljø- og klimaspørsmål er også fraværende.

I 1984 var heller ikke Sovjetunionen og den kalde krigen forbi. Det antydes at oljevirksomheten i den russiske delen av Barentshavet kan skape økt etterspørsel, men de arktiske utbyggingsperspektivene er ikke tatt med.

GRS-rapporten er derfor preget av sin samtid. Det største tankekorset er likevel rapportens aktualitet: Nesten 25 år etter knyttes det fortsatt store forventninger til en olje- og gassutbygging som skal komme.

Grunnproblemet er også mye av det samme: Hvordan forberede seg på noe som det knytter seg så stor usikkerhet til? På noen områder ser det ut som om tiden nesten står stille.