Det har vakt oppsikt at Olje- og energidepartementet har prøvd å hemmeligholde krav fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA) om en endring av petroleumslovens paragraf 10-2.

I denne paragrafen står det at oljeselskap som skal operere på norsk sokkel skal være etablert i Norge og drive sin virksomhet fra base her i landet. Oljeselskapene kan også bli pålagt å bruke baser utpekt av departementet. Ifølge ESA er dette regler som strider mot den frie etableringsretten og prinsippet om fri flyt av tjenester.

Avkledd

Hvorfor har saken blitt oppfattet som politisk vanskelig og sensitiv? Hvis lovendringen ikke får noen praktiske konsekvenser, slik Regjeringen hevder, hva var da poenget med å hindre innsyn?

I den offisielle begrunnelsen vises det til utenrikspolitiske interesser. Men saken handler nok vel så mye om at det har vært ubekvemt å framstå som en keiser uten klær. For i norsk oljepolitikk har nasjonal styring og kontroll alltid vært et mantra.

Det har lenge blitt lovet at økt olje- og gassaktivitet i nord skal gi regionale ringvirkninger. Striden med ESA berører derfor et ømt punkt. Den viser at styringsmulighetene er begrenset. Dagens petroleumsregime er et annet enn da Norge ble en oljenasjon.

Det gamle regimet

Den norske oljevirksomheten ble bygd opp gjennom aktiv politisk styring. Da oljeselskapet Phillips Petroleum i 1962 ba om tillatelse til å lete etter olje, svarte myndighetene med å proklamere norsk overhøyhet over sokkelen og de undersjøiske naturforekomstene.

Sokkelen ble delt opp i blokker, det ble etablert et konsesjonssystem der lisenser ble gitt til grupper av selskaper, og det ble innført en særskatt på petroleumsutvinning. Etter at de første petroleumsfunnene var gjort, ble det satset på å fornorske virksomheten. Viktige vedtak var opprettelsen av Statoil og Oljedirektoratet og regelen om ilandføring til Norge.

Oljeprisøkningene i 1973/74 styrket statens forhandlingsposisjon. Myndighetene gjorde nå krav på minst 50 prosent statsdeltakelse ved lisenstildelingene. De utenlandske oljeselskapene ble pålagt å bære Statoils utgifter i letefasen, og når funn var gjort, kunne Statoil øke sine andeler ytterligere. De utenlandske selskapene ble også pålagt å etablere seg i Norge og kjøpe norske varer og tjenester. For å få konsesjon måtte de være med på å bygge opp norske teknologi- og kompetansemiljøer.

Lokaliseringen av baser og driftsorganisasjoner ble politisk bestemt, og staten sikret seg kontrollen over gassrørledningene og forhandlingene om salg av gass, noe som Statoil ivaretok på vegne av rettighetshaverne.

Liberaliseringen

Dette regimet ble gradvis endret fra slutten av 1980-tallet. Lave oljepriser tvang myndighetene til å vise større imøtekommenhet overfor oljeselskapene. Norsk sokkel begynte å bli en moden sokkel, som etter den kalde krigens slutt fikk konkurranse fra nye områder.

Den norske olje- og leverandørindustrien hadde også befestet sin posisjon og var nå mer opptatt av internasjonalisering. Dermed ble den selv mer skeptisk til nasjonal favorisering og diskriminering. Samtidig ble det i regi av GATT, OECD, EFTA og EF arbeidet for å fjerne statsstøtte og konkurransevridende ordninger. Delprivatiseringen av Statoil i 1991 gjorde at selskapet ikke lenger kunne fungere som et klart politisk instrument.

Under EØS-forhandlingene ble det understreket at avtalen i liten grad ville berøre norsk olje- og gasspolitikk. Hovedlinjene i ressursforvaltningen og konsesjonspolitikken kunne opprettholdes. Men ganske raskt slo EUs konkurranserett inn også på dette feltet.

Gjennom lisensdirektivet, gassmarkedsdirektivene, forsyningsdirektivet og saken mot det norske Gassforhandlings-utvalget la EU nye premisser. Mens staten samlet sine interesser i Petoro og Gassco, ble vilkårene for konsesjonstildelinger endret.

Tildeling skulle nå skje på grunnlag av objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Bærings- og glideskalaprinsippene ble opphevet. Kravene om kjøp av norske varer og tjenester falt bort. Industri- og teknologiavtalene ble avviklet. Basestrukturen ble overlatt til private aktører, og oljeselskapenes egne ønsker ble stadig mer utslagsgivende for lokaliseringen av driftsorganisasjoner og valg av baser.

Olje og gass i nord

Olje- og energidepartementet jobber for tiden med en ny petroleumsmelding. I innspillene fra de nordnorske fylkeskommunene har det blitt etterlyst tiltak for å øke ringvirkningene når petroleumsvirksomheten trappes opp i nord.

De vil at staten skal sørge for at oljeselskapene etablerer fullverdige driftsorganisasjoner i landsdelen, bruker nordnorske baser og leverandører, ansetter nordnorsk arbeidskraft og bygger opp nordnorske teknologimiljøer. Planlagte aktiviteter i landsdelen skal både belyses i konsekvensutredninger og være et kriterium ved konsesjonstildelinger. Men en slik styring er det ikke lenger rom for.

ESAs krav om endring av petroleumsloven er en klar påminnelse om det. Det myndighetene kan gjøre, er å bygge ut infrastruktur, flytte statsinstitusjoner, styrke offentlig oljevern og beredskap og satse på leverandørutvikling, kompetanseheving, forskning og utvikling. Dette er tiltak som er forenlige med EØS-avtalen.

I tillegg er det grunn til å håpe at oljeselskapene ser betydningen av å være til stede og sikre seg en forankring i landsdelen. Utfordringene for nordnorsk næringsliv er likevel store: Bedriftene vil aldri få samme drahjelp fra staten som da den norske oljevirksomheten startet. Den etablerte olje- og leverandør-industrien har skaffet seg et stort forsprang. Dessuten møter olje- og gassnæringen betydelig skepsis i opinionen – dels ut fra klima- og miljøargumenter, og dels fordi de regionale gevinstene virker uklare.

Det er i lys av dette vi må se den strategien som oljeselskapet North Energy har valgt. I Nord-Norge prøver selskapet å distansere seg fra de andre oljeselskapene og opptre som den industrielle stemmen fra nord og garantisten for regionale ringvirkninger. Nasjonalt prøver de derimot å framstå som en spydspiss og døråpner for petroleumsindustriens innmarsj i nye områder, nettopp ved å ha en nordnorsk legitimitet.

Når staten abdiserer blir det opp til selskapene å drive politikken.