Regjeringen oppnevnte våren 2006 et utvalg ledet av professor Steinar Stjernø for å vurdere den videre utviklingen av norsk høyere utdanning. Stjernøutvalget la i går fram sin utredning. Hva inneholder den av problemforståelse og nye forslag?

Utvalget tar utgangspunkt i at Norge har en godt utbygd struktur av universiteter og høyskoler. Denne strukturen ble etablert i en fase hvor høyere utdanning var sterkt sentralstyrt og det ble skilt klart mellom universiteter og høyskoler.

Med Kvalitetsreformen fikk de enkelte institusjonene langt større frihet. Høyskoler som tilfredsstilte bestemte kompetansekrav, fikk muligheten til å bli universiteter. Samtidig ble deler av finansieringen resultatbasert, og det ble innført et system for kvalitetssikring og akkreditering via NOKUT.

Disse omleggingene har utløst en stor dynamikk i sektoren. Det er etablert et høyt antall nye mastergrads- og doktorgradstilbud. Alle institusjonene har satset sterkt på å tiltrekke seg flere studenter og utvide sin forskningskapasitet. I mange deler av landet er det også satt i gang en regional mobilisering for at høyskoler skal oppnå universitetsstatus. Tre tidligere høyskoler er allerede omgjort til universiteter, og ytterligere fem vil sannsynligvis følge på i årene som kommer.

Sårbare fagmiljøer

Problemet med denne utviklingen er en økende fragmentering av høyere utdanning. Oppgraderingen skjer på basis av en struktur med 51statlige studiesteder, hvorav 41 har færre enn 2000 studenter og 19 færre enn 1000. Det er vanskelig å sikre kvalitet i utdanning og forskning innenfor slike rammer. Evalueringer har påpekt mange svakheter, ikke minst i de kortvarige profesjonsutdanningene. Forskningsressursene er nå i ferd med å bli spredd på en rekke små og sårbare fagmiljøer, og flere av de mindre høyskolene sliter med sviktende rekruttering.

Utvalget forventer at det vil bli en stadig hardere akademisk konkurranse. Mange land satser på å bygge eliteuniversiteter. Konkurransen om studenter, ansatte og forskningsmidler løftes i økende grad opp på et internasjonalt nivå.

Bedrifter og offentlige virksomheter stiller også høyere kompetansekrav. I tillegg foregår det en befolkningsmessig konsentrasjon. Mens studentene søker seg mot studiestedene i de større byene, åpner ny teknologi for mer fleksible og avstandsuavhengige studiemodeller.

Stjernøutvalget ser det ikke som aktuelt å gå tilbake til det gamle systemet med departemental detaljstyring. Det er heller ikke mulig å reetablere et klart skille mellom universiteter og høyskoler. Alternativet er derfor å la et redusert antall institusjoner ta et mer helhetlig styringsansvar for lokalisering og prioritering av fagområder og studietilbud.

Utvalget tar til orde for å slå sammen universiteter og høyskoler, slik at det blir 8-10 store institusjoner i stedet for dagens 38. Siktemålet er å heve kvaliteten, skape mer robuste fagmiljøer og utvikle en bedre nasjonal arbeidsdeling.

Samordning

Utvalget ser for seg en mulig samordning i de enkelte landsdelene, men foreslår at alle institusjoner får fremme forslag om hvem de naturlig hører sammen med før sentrale myndigheter fatter endelig vedtak om institusjonsstruktur. De nye universitetene skal utvikle profiler i dialog med departementet, etter råd fra et nytt organ bestående av internasjonale eksperter.

Uavhengig av hvilken struktur som blir valgt, fremmer utvalget også en rekke andre forslag for å styrke høyere utdanning.

Ett er å endre kravene til akkreditering som universitet. I stedet for dagens krav om fem mastergrader og fire doktorgrader, som har oppmuntret til svært smale satsinger, går utvalget inn for at det skal være én doktorgrad, slik European University Association legger til grunn. Til gjengjeld skjerpes kravene til stabil forskerutdanning og institusjonenes størrelse.

Stjernøutvalget slutter seg ikke til tankene om eliteuniversitet i Norge. Utvalget er imidlertid opptatt av å konsentrere forskningsressursene og styrke forskerutdanningen. Det foreslås at all forskerutdanning skal skje i forskerskoler eller tilsvarende strukturerte opplegg som sikrer minstekrav til omfang, oppfølging og kvalitet. Sentre for fremragende forskning foreslås supplert med sentre for fremragende undervisning.

Det blir også lagt vekt på å styrke institusjonenes strategiske ledelse. Utvalget går inn for en styringsmodell med enhetlig ledelse og ekstern styreleder.

Ryggdekning

Når det gjelder finansieringssystemet, anbefaler utvalget at basisbevilgningene endres, slik at institusjonene kan forstå hva bevilgningene er basert på. Incentivene for studiepoeng og faglig produksjon svekkes noe.

Samtidig innføres det en strategisk bevilgning som gir større rom for å utvikle en nasjonal strategi. Institusjonene og departementet bør inngå flerårige avtaler, slik at institusjonene får et mer langsiktig arbeidsgrunnlag. Ellers foreslår utvalget en rekke tiltak for å styrke kvaliteten i de korte profesjonsutdanningene, bygge ut det regionale samarbeidet og skape et mer inkluderende utdanningssystem.

Den fusjonen som styrene ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø har vedtatt, får dermed full ryggdekning fra Stjernøutvalget. Fusjonsprosessen er et skritt i den retning som utvalget anbefaler i NOU 2008:3 Sett under ett. Ny struktur i høyere utdanning.