Norsk

FOLKEFEST: Under ski-VM i Holmenkollen kunne vi ane det «norske»: En voldsom, ureflektert entusiasme ? et naivt uttrykk for samhørighet. Foto: Terje Pedersen, ANB

FOLKEFEST: Under ski-VM i Holmenkollen kunne vi ane det «norske»: En voldsom, ureflektert entusiasme ? et naivt uttrykk for samhørighet. Foto: Terje Pedersen, ANB

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Å VÆRE NORSK: Hva vil det si å være norsk. Og hvordan skal vi best utnytte de positive sidene av dette «norske» til noe positivt?

DEL

Hva vil det si å være norsk? Juristene gjør det enkelt: Det er å ha norsk pass. I mangt og mye er det rett. Har du norsk pass, så er du automatisk inkludert i en fenomenal pakke av privilegier, helsestell, sosiale rettigheter, trygghets-garantier, du er baron, medeier i en av verdens største pengebinger og ett av Europas største urørte naturområder til lands og til vanns med uante ressurser.

Likevel er det ikke nok å si det slik. Det ligger mye mer i betegnelsen. Da jeg bodde i USA, kunne jeg blitt amerikaner, lagt hånden på hjertet, sverget til Konstitusjonen, fått passet og blitt like mye amerikaner som hvilken som helst av mine lokale kolleger. Men en amerikansk kollega kunne ikke gjort det motsatte! Fått papirene ja, men vi ville aldri akseptert ham som egentlig norsk. Vi ville sett på ham som en amerikaner bosatt i Norge.

I denne forskjellen ligger det en styrke både for USA og Norge. I USA fordi det gir en spesiell frihet og energi å være uten ballast og uten noen særegen felles «kultur». Energien slår bl.a. ut i en utrolig industriell og vitenskaplig kreativitet. Det vitner patentene og Nobelprisene om. Det amerikanske samfunn er en klubb som du kan melde deg inn i under bestemte betingelser. Så ikke i Norge. Hamsun skrev: «Mennesket må være hjemmefra». Helt riktig blir utsagnet først hvis du i stedet skriver «Det norske menneske...» Tilhørighet gir trygghet. Trygghet er bra i de fleste sammenhenger, men kan slå ut i sløvhet og utakknemlighet.

Det er noe spesifikt i det norske personlige og samfunnsmessige uttrykk, selv om det er blitt mindre tydelig i senere år. Å benekte dette er som å benekte at vi kan gjenkjenne en person på ansiktstrekkene. Jeg mener jeg kan plukke ut en nordmann blant fem tusen mennesker på Kennedy Airport. Jeg vil ikke drømme om å beskrive hva det er, for ikke å snakke om å måle ett eller annet. Det er et bilde, malt av barnesanger, folkeeventyr, småbrukerreflekser, historie. Og det er mer.

Hvis du vil lykkes i å forstå hva «norsk» betyr, så må du forstå det som foregikk på Universitetsplassen i Oslo under ski-VM nylig. En voldsom, ureflektert entusiasme. Et naivt uttrykk for samhørighet. Gamle og unge, bondeknøler og upper class i pin stripes eller pels, til og med unge kjekkaser med lua bak-frem. Alle slags. Bare så synd at det ikke er mulig å mobilisere den samme entusiasmen for kreativt arbeid for, vitenskap, kultur, kunst. Og det er ikke folket det står på. Det er lederne. Vi har et solid underskudd på lederskap, og et tilsvarende overskudd på halvstuderte økonomer og broilere uten andre mål enn bunnlinja i regnskapet og neste valg.

Norge ville eksplodere i kreativitet og glede hvis vi fant nøkkelen til det som utløste folkefesten i Oslo - og kunne bruke den til våre superviktige oppgaver. Det er utrolig at vi har så lite brukbar strategi (hvorhen?)/taktikk (hvordan?) for alternativ energi, for utdannelse, for kommunikasjon -med våre muligheter! Ta energi. Bare klatting og småtteri. Vi må sette oss som mål å bli verdens-ledende, og bruke tilstrekkelige midler til det! Vi skal om ti år ha alternative fornybare kilder til 50% av vårt energibruk. Vi skal bruke mye penger, 20-30-50 milliarder per år for å få det til, vi kjøper den beste ekspertisen innenlands og internasjonalt, utvikler jordvarme, havstrømmer, vind, solenergi, thorium og finner ut hva som er best. Det norske folk ville elske det, og ville samles på Universitetsplassen med hurra-rop og samme voldsom-entusiasme efter seieren i VM i energi!

Og det er mer. Det er to grunnleggende måter og være norsk på. Norsk-norsk eller Norsk-samisk. Det er nedfelt i historie, språk, gener og i grunnloven. Vi er to urbefolkninger her i landet, og det er bare folk uten kunnskaper, uten gangsyn eller elementær velvilje som ikke aksepterer dette. Kanskje man heller burde kalle det to slags innfødte, definert som folkegrupper som var her før staten ble etablert. Så kan man selvfølgelig endeløst diskutere nøyaktig hvor den ene folkegruppen opprinnelig slo seg ned, og når og hvor den andre var, hva slags varsomhetsregler som skal gjelde folkegruppene imellom, og hva slags fellesskap.

Begge folkegruppene, den norsk-norske og den norsk-samiske er små fluelorter på verdenskartet, begge under enormt press i retning av å gi opp sin egenart og gli inn i den amorfe massen av internasjonale konsumenter. Vi skal motstå dette. Ikke fordi vi er bedre enn andre, men fordi det er sånn og sånn vi er, det er på dette grunnlag vi har skapt samfunnet vårt, et godt samfunn som vi i ydmykhet skal være stolte av og takknemlige for hver eneste dag. La nu det samiske få blomstre, det er en verdifull og umistelig fargeklatt i staten Norge, styrk språk, kultur uttrykk og urgamle rettigheter i reindriften. Og la vei og gateskilt i den nordnorske byen Tromsø være som de er.

Og la oss invitere immigrantene, «våre nye landsmenn» til å bli med på å bygge samfunnet videre, vårt samfunn som det er, ikke noen media-konstruert hybrid som vi har fått ideen til på en kafé.

Artikkeltags