Nord-Norge-taperen?

NY BOK: Den andre boka i serien «Hvor går Nord-Norge?» kom ut 
tidligere i høst. Foto: Orkana Forlag

NY BOK: Den andre boka i serien «Hvor går Nord-Norge?» kom ut tidligere i høst. Foto: Orkana Forlag

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

NORD-NORGE: Hva skal forskningen være til for? Nord-Norge, landsdelsidentiteten, nordlendingen eller forskningen selv og alle gjengangerne i litteraturlistene?

DEL

Havet koker av torsk, oppdrettslaksen spreller i merdene og boretårnene er på vei inn i nordområdene. Hvem bryr seg da om Nord-Norge og den gamle landsdelsidentiteten?

Der kan vi trygt stole på stats- og samfunnsforskerne ved Universitetet i Tromsø, som i høst har sendt ut den andre boka i serien Hvor går Nord-Norge? Der første bind var preget av filialiseringen, det brukne gevær i nordnorske samarbeidet og samfunnsbildene, er neste utgave mer preget av uvisshet.

De vise menn bak verket, professorene Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård og Kjell Arne Røvik trekker opp tre perspektiver som ikke akkurat glimrer med de mest optimistiske vyene på framtida.

Det ene scenariet er en tilstand av nykolonialisme som gjør Nord-Norge til taperen i spillet om de nye naturressurser av gass og olje, som kan bli utnyttet av aktører utenfor landsdelen, og bidra til «å forsterke inntrykket av Nord-Norge som hele nasjonens taperregion». Det andre er mer løfterikt, og baserer seg på petroleum, mineraler og havbruk, en elite av nordnorske naturressurser som forfatterne mener kan veksles inn i mer makt og innflytelse for landsdelens innbyggere. Det tredje er «naturreservat-scenariet», det vil si det som kan skje hvis naturvernerne får for stor makt på bekostning av en reiselivsnæring som må gi fra seg makt og kompetanse til andre.

Da kan Nord-Norge bli en region, der trette, moderne mennesker fra sør kan ta seg igjen i «vill og autentiske natur» nordpå. Det kan gå som ordspillene i André Bjerkes dikt En handelsreisendes liv: «Herr Sørpå bruker ikke mye tid på å få drag på frøken nordpå.»

Det siste er ikke særlig oppmuntrende for en fullt oppegående reiselivsnæring som går svanger med kombinasjonen av midnattssol, mørketid, tørrfisk og nordlys. Nordlendingen kan bli husmenn i sin egen region, heter det.

Som om potten ikke var full av mørketid tar de tre professorene nesten livet av nordområdesatsingen også, knapt hundre meter fra Store Auditorium, der Jonas Gahr Støre for sju år siden opphøyde et gigantisk politisk utsyn til akademisk eliteprosjekt på universitetet. «Lite tyder på at nordområdesatsingen vil snu denne utviklingen. Snarere tvert imot», heter det.

Ut over de usikre overordnede perspektivene på Nord-Norge har bok nummer to viktig kunnskap i pendelen mellom vitenskap, forskning, i noen tilfelle med utløp til synsing. En kan vel spørre om Tromsøundersøkelsene var en slik landsdelssak, da den kom opp i 1970-årene på det tidspunkt så mange tromsøborgere gikk i dørken i den livsfarlige kombinasjonen av svart kaffe, tobakk og kolesterol. Men for forskerne Inger Njølstad og Anne Husebekk er det en problemstilling som reiser spørsmål om hva forskningen skal tjene: Den enkelte, folkehelsa eller ender den opp som en Sareptas krukke for forskningen selv?

Det er grunnleggende spørsmål som også må stilles til andre deler av samfunnsforskningen. Hva skal forskningen være til for, Nord-Norge, landsdelsidentiteten, nordlendingen eller forskningen selv og alle gjengangerne i litteraturlistene? 45 år etter at Ottar Brox rystet våre oppfatninger av Nord-Norge, handler det ikke lenger om kyst og fisk, industri, mangesysling og bosetting.

Den nye samfunnsforskningen er opptatt av skoler, utdanning, samisk identitet og samehets. Den tar løs på matvaner, telemedisin, innvandrere, helsa og det postkoloniale Nord-Troms. Religionene og nordnorske kulturtradisjoner er et blikk tilbake på fortida, det handler om Forsvaret, kampen om kompetansen, om lokalsamfunn i globaliseringens tidsalder og alle forandringer. Som Willy Guneriussen er inne på: «Mulighetens landsdel fra OL-prosjektet er borte, inn er i stedet Nord-Norge som oljeprovins». Der er man jo fremdeles surpå sørpå nordpå (André Bjerke).

Det er tung kunnskap i bok nummer to. Men er alt sammen forskning eller kvalifiserte observasjoner? Da er det et tankekors at det store ilandførings-drama som utspiller seg mellom Kjell Inge Røkke og Helga Pedersen i Finnmark er gått hus forbi i ei bok om Nord-Norge.

Det burde heller ikke være tillatt i moderne samfunnsforskning å se landsdelen uten de overordnede perspektivene fra et utenrikspolitisk fellesskap i Arktis. Overraskende er det også at Stine M. Didriksen og Turid Moldenæs ser NRK-serien om «Snøballkrigen» i Vardø som en bekreftelse av gamle myter om nordlendingen.

Hvis samfunnsforskningen skal oppkaste seg til nordnorsk omdømme-politi, ender den opp som synsing med snøftende elfenbensneser. Forskningen kan komme til å snuble i egne fordommer også, hvis den ikke løfter blikket fra båtstøa, som for øvrig preger bokas omslag.

Men der den skoleflinke nordlending tilsynelatende går nedenom og hjem med Yukigassen i Vardø, går han til værs igjen med Turid Moldenæs og den geniale TIL-trener Per-Mathias Høgmo som har opphøyd nordnorsk fotball til identitetsmarkør og identitetsskaper. Muligens er det forskning som går hjem sør for Vestfjorden også, litt avhengig av hva som skjer med Bodø-Glimt i framtida. Mange tap på hjemmebane kan skape en kollektiv identitet av depresjoner også. Det vet vi mye om fra før TIL ble elitelag.

Hvem har makt i Nord-Norge? Etter de pinlige kjendisparadene i Nordlys manner professor Røvik seg endelig opp og går løs på maktkreftene, men må medgi at vi vet ikke alle svarene ennå. Ti år etter den første norske makt- og demokratiutredning står vi trolig ved inngangsporten til et nordnorsk makt- og filialisering-prosjekt.

Men det er en begynnelse og en erkjennelse. Makta er forskjellig i Sandnessjøen som i Berlevåg. Bare i Finnmark er det andre maktkrefter som styrer Hammerfest og Snøhvit enn bysamfunnet Alta med sykehusambisjoner og en høyskole som snart blir slukt av Universitetet i Tromsø. Der får vi nok vente på mer kunnskap, og muligens et bedre omdømme også.

Artikkeltags