Nobelpris pleier dårlig selskap?

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Det er ikke fredsfolket, miljøfolket eller Amnesty som får lydhør oppmerksomhet hos verdens makteliter.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu ga verden bevis for at Israel hadde et atomvåpenprogram og at omfanget var større enn de fleste hadde forestilt seg. Han er blitt foreslått til Nobelprisen hvert eneste år siden 1987, da grupper av parlamentarikere, både i England og New Zealand, nominerte ham.

Selv nominerte jeg ham for første gang i 1988, med Nürnberg-prinsippene som begrunnelse. Vanunu er en viktig rollemodell, en pris ville fremheve og oppmuntre det enkelte menneskes ansvar og rolle med å hindre farlige og ulovlige handlinger. Hvert år, i de siste 10-12 årene, har Vanunu vært nevnt blant de fremste kandidater til Nobelprisen.

Utplyndring

I år har forhåndsspekulasjoner pekt mot rockeartisten Bono, i U2, som nok kan være fortjent for å ha vært opptatt av fredssak i mange år, men som samtidig har vist liten skjønnsomhet i sin støtte til G-8 planen for bekjempelse av fattigdom på forsommeren i år. Det som ble foreslått var i realiteten en plan for akselerert utplyndring av fattige land.

En av verdens fremste kommentatorer på internasjonal politisk økonomi, George Monbiot, håpet at noen kunne stanse Bono og Geldof før de fikk gjort ytterligere skade. Om Bono skulle få Nobelprisen, vil det åpenbart bidra til å skade kampen mot fattigdom.

Vanunu er blitt en av verdens mest kjente politiske fanger. Etter å ha blitt kidnappet fra London, via Roma, av israelske agenter, sonet han 18 år i israelsk fengsel. De tolv første årene i strengt isolat i en celle på seks kvadratmeter.

Sjanseløs?

I april i fjor slapp han ut, men fikk ikke sin frihet. Han har forbud mot å snakke med utlendinger og mot å forlate Israel. Jeg vet ikke hvor mange ganger det er sagt at om noe skulle kunne redde Vanunu, måtte det være Nobelprisen. Men har han noen sjanse? Komiteen må tenke på geografisk spredning, og i 1994 gikk prisen til Arafat, Peres og Rabin. Ifølge Nobels testament skal prisen gis for den som «i sist forløpne år har gjort mest» for fredens sak. Vanunu bidro igjen til stor oppmerksomhet om nedrustning og Israels atomvåpen i forbindelse med sin løslatelse i 2004. I 2005 er 2004 «sist forløpne år».

I en bok, «Vanunu. Hans kamp og kampen for ham.» som i disse dager kommer ut på Aschehoug, omtaler jeg et uheldig forhold knyttet til Nobelkomitéens sekretær. Israel er kjent for å trekke i svært mange tråder rundt om i verden, og det har vært spurt om det kunne bety noe for Vanunus sjanser at sekretæren for Nobelkomiteen, Geir Lundestad, deltok i Bilderberg-konferansen i mai 2005.

Press

En rapport fra Daniel Estulin er postet på nettavisen onlinejournal.com. Estulins rapport synes grundig og troverdig. Ifølge «kilder som kjenner diskusjonene» skriver han at man må regne med at de amerikanske, britiske og israelske deltakerne brukte Lundestads nærvær til å motarbeide en Nobelpris til Vanunu. Disse landene vil helst slippe ubehagelig oppmerksomhet om Israels atomvåpen, ikke minst i en tid da Israel og USA forbereder seg på aksjoner mot Iran. Derfor ble det også lagt sterkt press på Lundestad for å unngå at Nobelprisen ble gitt både til Hans Blix, FNs våpeninspektør i Irak og Mohammad al Baradei, generaldirektøren for FNs atombyrå i Wien, IAEA, ifølge Estulin.

Det kan ikke sies om Lundestad under møtet i Nederland i mai 2005 snakket med Eiwal Giladi, strategirådgiver for statsminister Sharon, og Natan Sharansky, tidligere minister for Jerusalem og diaspora-saker. Eller hva de eventuelt snakket om. Lundestad har forpliktet seg til ikke å svare på slike spørsmål. Alt man kan konstatere, er at de hadde muligheten til å veksle noen ord.

Propagandatale

Mitt inntrykk er at israelere systematisk og i stort omfang bruker slike muligheter. Amerikanske stiftelser gir støtte til humanitære organisasjoner i mange land. Hvis noen av organisasjonene skulle komme til å si eller foreta seg noe til støtte for palestinerne, kan man være sikker på at stiftelsen får omgående beskjed om sin «støtte til terrorisme».

I 2003 besøkte jeg Holocaust-museet i Cape Town og lot falle en pent formulert ettertanke til personalet om at et folk som hadde lidd slik, nå brakte en Holocaust over det palestinske folk. Jeg har aldri blitt utsatt for en mer gjennomtrent, velregissert og ubehagelig propagandatale, med stadige innskudd: «I am not discussing with you, I am just giving you some facts!» Hvilken utlegning og hvilket utvalg av «facts»! Etter noen år som stat gikk Israel over til å bli Holocaust-historien, og alle museene støtter godt opp om Israels selvforståelse som stat.

På en interessant måte har det fordektige (??) og mektige Bilderberg-nettverket en tydelig adresse også til Vanunu og behovet for varslere. Vanunu var opptatt av demokrati og folks rett til innsyn, noe som sannelig blir et tema når storfinans og industri møter sentrale politikere og nøkkelfolk fra media til diskusjoner uten referat. Bør folk som er demokratisk valgt, delta i slike hemmelige fora hvor det er høyst uklart hvem som styrer hvem? Viktige beslutninger formes helt på siden av de modeller og kontroller som vår grunnlov og styringsform legger opp til.

Hemmelighold

Og hvem slipper til? Det er ikke fredsfolket, miljøfolket eller Amnesty som får lydhør oppmerksomhet hos verdens makteliter. Blant deltakerne i 2005 fantes blant andre Kissinger, Baroso, Wolfensohn, Wolfowitz, Rockefellere og Forder, Richard Perle osv. Det strikte hemmeligholdet betyr at vi ikke kjenner møtets innflytelse på verdenspolitikken. Men potensialet er åpenbart.

Det er ikke Lundestad, men hans komité, som avgjør hvem som får prisen. Mange får sjansen til å snakke med Lundestad, også jeg. Etter mitt syn har Nobelkomiteen likevel all grunn til å ta en titt på deltakerlisten og hva Bilderberg-konferansen står for, og deretter vurdere om det er ønskelig at komiteen er representert i et slikt forum.

Artikkeltags