Nansen og havet

FASCINERER: På mandag er det 150 år siden Fridtjof Nansen (foran til venstre) ble født. Det er mange årsaker til at vi husker denne fascinerende mannen, skriver historiker Harald Dag Jølle.

FASCINERER: På mandag er det 150 år siden Fridtjof Nansen (foran til venstre) ble født. Det er mange årsaker til at vi husker denne fascinerende mannen, skriver historiker Harald Dag Jølle.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

JUBILEUM: Det er mange gode grunner til å markere at det i år er 150 år siden Nansen ble født. Én er at han var en fremragende vitenskapsmann.

DEL

På mandag er det 150 år siden Nansen ble født. Det er mange årsaker til at vi husker denne fascinerende mannen. Polarhelten som tok landet og verden med storm etter skituren over Grønland i 1888 og hans forsøk på å nå Nordpolen med "Fram" i 1893-96.

Talsmannen som spilte en viktig rolle i unionsoppløsningen med Sverige i 1905, og humanisten som hjalp mennesker i ytterste nød etter første verdenskrig og fikk Nobels fredspris i 1922. Men Nansen var også en fremragende vitenskapsmann som var med på å legge grunnlaget for den moderne hav- og klimaforskningen.

Det dype Polhavet

Under "Fram"-ekspedisjonen, den 21. desember 1893, på årets mørkeste dag; faktisk det mørkeste døgnet noen mennesker noen gang hadde opplevd, slapp de ned loddlina for å måle havdybden. Den sank og sank - og sank og sank, og etter utrolige 2100 meter måtte de gi opp - uten å ha nådd bunnen. Nansen forsto det ikke. Ingen hadde forutsett dette dype havet. Ingen.

Den dypeste kjente dybden i Polhavet var 150 meter. De hadde simpelthen ikke med seg lang nok loddline ombord i "Fram" og måtte skjøte sammen alt hva som fantes av tauverk og wire ombord.

Noen uker senere måtte de gi seg etter 3475 meter uten å ha nådd bunnen. Da de skulle heise opp igjen denne anselige mengden wire og tau, røyk lina. Nansen noterte: "Resultatet er altså: ingen bund, og to lodder, hvert på 50 kg. bly, på vei nedover. Gud ved om de har nåd bunden nu! Jeg tror, min sandten, Bentsen har ret, at det er hullet oppe ved jordaksen vi holder på at sokne efter bund i nu".

Viktigste oppdagelse

Oppdagelsen av det dype Polhavet er kanskje den viktigste geografiske oppdagelsen siden midten av 1800-tallet. Nansen kom altså ikke bare hjem med en lengst-nord-rekord. Han kom hjem med en helt ny forståelse av Arktis - som raskt etablerte ham som en internasjonal meget anerkjent vitenskapsmann.

For Nansen ble det enorme Polhavet også en sterk tankevekker: Han skjønte hvor ufattelig liten kunnskap vitenskapen egentlig hadde om havet - til tross for at det meste av planeten er hav. Han forsto at den som vil forstå jorda, må forstå havet. Det er fra havet vi stammer, det er vårt matfat - og nesten viktigst for Nansen; havet er den aller viktigste temperaturregulator på planeten. Som han forklarte sine studenter: "Det er utelukket å forstå jordoverflatens mange problemer i nutid og fortid uten at vi forstår havet". Hans professorat ble i 1908 omgjort fra zoologi til oseanografi.

Lidenskap

Havet ble Nansens store lidenskap. Paradoksalt nok, sjøsjuk som han ofte var: "Denne vte ensformige likegyldighet er fortærende", skrev han i dagboka på vei hjem fra et tokt i 1909.

Han lengtet etter skogen, etter den store, stille, mørke skogen og den evige skogsusen. "Hvad var det for en skjæbnesvanger misforståelse som lot mig tro at jeg hadde noget at gjøre på havet. Jeg skogmennesket, vokste op under gransusen, langt inde i den dype tungsindige skogstilhet, hvor der er ly for tanker og drømmer. Hvorfor har jeg ved vold rykket planten fra sin egen og eneste jordbund. Livet, det spirende i skogenes skjød skulde jeg vie mig til, og la havet vugge over sin våte koldhet".

Men Nansen klarte aldri å la havet vugge sin egen sjø.

Han hadde en jobb å gjøre, mente han. Dypt nede i Polhavet, i Øst-Grønland-strømmen eller midt i Atlanterhavet lå svarene på gåtene han strevde med. Store spørsmål om årsaken til havsirkulasjon, om danning av bunnvann, om sammenheng mellom verdenshavene og Arktis. Og om klima og sjøtemperaturens virkning på fiskeriene og temperaturen på land.

Finne årsakene

Nansen visste samtidig at det ville kostet mye å løse disse problemene. Det var forbundet med sjøsjuke, ishavståke - og de mange lange forskningstoktene gikk på bekostning av familielivet og muligheten til å dra på tur i skog og mark. Men like fullt hadde han en oppgave i havet: For Nansen hadde ambisjoner om å bidra til en grunnleggende ny forståelse - han ville avsløre de lovene som bestemte havets oppførsel, og han ville skjønne hvilken praktisk nytte det hadde for menneskene å kjenne disse.

Han ville rett og slett forstå dette elementet som utgjør 2/3 av jordas overflate og har et volum som er 13 ganger større enn alt det land som stikker opp av dets overflate. Svære ambisjoner. Og en gang, tenkte han, ville folk forstå viktigheten av dette. Selv "hoben", skrev han oppgitt i dagboka en høstkveld i 1900 ¿ de som ikke kunne skjønne nytten av denne type forskning, ville kanskje en dag forstå at kunnskapen om temperaturene, strømforholdene, saltgehalten og havbunnene ville bli viktig. Det var vanskelig å se inn i framtida, innrømmet han, men kanskje ble det slik at også folk flest en dag kom til å sette pris på "at vi kjender årsagerne til vekslingerne i jordens klimater".

Artikkeltags