Mineraler og lokalt selvstyre

GRUVEDRIFT: Kobberressursene ved Repparfjorden er eksempel på at næringsinteresser kan komme i konflikt med urfolksinteresser hvis man ikke utnytter ressursene på en riktig måte. Foto: Finnmark Dagblad

GRUVEDRIFT: Kobberressursene ved Repparfjorden er eksempel på at næringsinteresser kan komme i konflikt med urfolksinteresser hvis man ikke utnytter ressursene på en riktig måte. Foto: Finnmark Dagblad

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

GRUVEDRIFT: Gruvedrift er et klassisk eksempel på at naturmiljø og dermed #<\n>lokale interesser som er avhengige av å høste naturen, blir taperne.

DEL

Så vel Finnmarksvidda som kystområdene i nord skjuler store mineralforekomster. Utnyttet på en riktig måte kan de bidra til vekst og tiltrengte arbeidsplasser.

Gull- og kopperforekomstene ved Bieddjuvaggi ved Kautokeino er et eksempel på dette, kopperressursene ved Repparfjorden i Kvalsund et annet.

Grunn til varsomhet

Den siste tiden har vi sett at politikere og næringsliv har løftet opp betydningen av disse ressursene for landes velferd, samtidig som lokalt demokrati og urfolksforpliktelser er kommet i bakgrunnen.

Det er derfor grunn til å mane til noe varsomhet. Gruvedrift er et klassisk eksempel på at naturmiljø og dermed lokale interesser som er avhengige av å høste naturen, blir taperne. I de to nevnte eksemplene vil gruvedriften ramme næringsgrunnlaget til reindriftsutøvere, utmarksbrukere og kystfiskere.

I tillegg vil den utfordre lokal, naturbasert turisme og ikke minst naturmangfoldet Norge har forpliktet seg til å beskytte og bevare ved å slutte seg til konvensjonen om biologisk mangfold (CBD).

Urfolk mest utsatt

Erfaringene viser at urfolk er de mest utsatte for slike inngrep da de baserer sine næringer på bruk av naturen, samtidig som de har få alternativer å støtte seg på.

At urfolk er svært utsatt for følgende av naturinngrep har ført til at det internasjonale samfunn har inngått avtaler som ikke bare beskytter urfolks næringsgrunnlag overfor bl.a. gruveindustrien, men også sikrer dem reell innflytelse i beslutningsprosesser før inngrep kan iverksettes.

Disse avtalene er i dag en del av Norges menneskerettslige forpliktelser, noe som nylig påpekt av Samerådets menneskeretts-ekspert Mattias Åhren. Han slår fast at gruveselskapet Nussir bryter menneskerettigheter når de ikke respekterer kravene til reineierne om å trekke seg ut av viktige kalvingsområder ved Repparfjorden.

Forpliktelsene innebærer at Norge har tatt på seg et ansvar for å «bevare og opprettholde de urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold» (CBD art. 8 j).

Så vel reindrift som utmarksbruk og kystfiske utgjør slike livsstiler som dermed må tas hensyn til ved etablering av gruvedrift.

Klare forpliktelser

Ifølge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, ratifisert av Norge i 1990, innebærer forpliktelsene også at Norge, sammen med landets urfolk, har et ansvar for å utvikle «samordnede og systematiske tiltak for å verne disse folks rettigheter og for å garantere at deres integritet blir respektert».

Dette betyr bl.a. at staten må konsultere urfolk når det planlegges tiltak som angår dem. For mineralutvinning, som betraktes som særlig utfordrende inngrep, er det gitt egne konsultasjonsregler.

I ILO-169 art. 15 (2) heter det at «regjeringene [skal] etablere eller opprettholde prosedyrer for konsultasjon med vedkommende folk, med sikte på å fastslå om og i hvilken grad deres interesser kan bli skadelidende, før det iverksettes eller gis tillatelse til noen form for undersøkelse etter eller utnyttelse av slike ressurser i deres landområder».

Artikkelen slår også fast at urfolks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Dette omfatter «disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene». Endelig fastslår art. 15 (2) at så langt det er mulig, skal urfolk «ha del i nytteverdien av slik virksomhet».

Dette påbudet strekker seg altså lenger enn til de alminnelige ekspropriasjonsreglene som verner eiendom, idet den slår fast at urfolk ikke bare skal ha erstatning for skade og tap, men også del i utbytte av virksomheten.

Lokaldemokratiet

I Kautokeino har lokaldemokratiet gjennom kommunestyre i april 2012 klart sagt fra at de ikke ønsker at gruveselskapet Arctic Gold skal starte utvinning, bl.a. fordi den vil påvirke reindrifta i området.

Saken er et skoleeksempel på hvor de nevnte lovbestemmelsene kommer til anvendelse; altså hvor den lokale, samiske befolkningens praksis og livsstil av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold må sikres, og hvor denne befolkningen har rett til del av overskuddet fra virksomheten. Videre har de også rett til å delta i styring og bevaring av disse naturressursene.

Gruveselskapene og statlige myndigheter bør derfor lytte til kommunestyret i Kautokeino, som om ikke lenge vil behandle reviderte planer fra et gruveselskap som ikke tar nei for et nei.

Om disse planene ikke innebærer en økologisk bærekraftig virksomhet på lokalbefolkningens premisser, hvor reindriftsinteressene sikres og lokalsamfunnet får del i styringen og overskuddet av gruvedriften, vil den kunne stride mot Norges menneskerettslige forpliktelser.

Urfolks rett til styrings- og selvbestemmelse er en viktig del av de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene Norge ikke bare har sluttet seg til, men også frontet da FNs urfolksdeklarasjon ble fremmet og signert i 2007.

For Norge er behandlingen av utvinningsplanene i Kautokeino en gyllen anledning til å følge opp forpliktelsene i praksis ved å påse at gruvedrift ikke etableres uten et klart votum fra Kautokeino kommunestyre.

Artikkeltags