Lytt – blåstrupen synger

VILLE FYLT 70: I dag ville den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää fylt 70 år. Mer enn noe annet var han en poet. Innfelt kronikkforfatter John Gustavsen. Arkivfoto: Bjørn Langsem

VILLE FYLT 70: I dag ville den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää fylt 70 år. Mer enn noe annet var han en poet. Innfelt kronikkforfatter John Gustavsen. Arkivfoto: Bjørn Langsem

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

MULTIKUNSTNER: I dag er det 70 år siden Nils-Aslak Valkeapää ble født. Hva var det han ga oss?

DEL

Mer enn noe annet var Nils-Aslak Valkeapää, «Áillohas» som venner fikk kalle ham, en poet. Gjennom diktene kom han opp i lyset, for så å skue over de store viddene. Diktet var også et redskap til å åpne opp det ukjente, og i trengte situasjoner, et forsvar. Men diktet var også hans liv, ofte uttrykt gjennom fugler:

Hører du hvordan spurvene kvitrer

her helt nært

Er det alltid så mange

synger de alltid så vakkert

Jeg elsker spurvens kvitring

Blåstrupen

(Vindens veier, Tiden Norsk Forlag 1990. Gjendiktning av Laila Stien)

Det falt seg naturlig for Valkeapää å forholde seg til fuglene; ja, han var virkelig en av dem som kunne ha behov for å fly, når verden var vond eller hans nysgjerrighet gledet ham. I Vindens veier møter vi et menneske som ofte følte seg utenfor, født under krigen, møtte gjenreisninga, forfinskninga i skolen og det voksne livet med krav til militærtjeneste – noe han ikke dugde til. Han hadde ingenting i reindrifta å gjøre, han kunne ikke ta livet av et dyr. Han gikk på lærerskolen i Kemijärvi på 1960-tallet, men kunnskapene der ifra ble benyttet alle andre steder enn i skolestua, ofte i kunstens tjeneste.

Joiken, kunsten å minnes, skulle bli hans første arena for offentlig opptreden. I 1968 kom hans første LP, Juoikuja, med tonesetting. To av medarbeiderne underveis hørte til eliten i Finland, saksofonisten Seppo «Paroni» Paakkunainen og perkusjonisten m.m. Esa Kotilainen. De arbeidet og vokste sammen gjennom mange utgivelser helt opp til det store.

1960-tallet var en radikal periode i finsk politikk. Valkeapää hentet lærdom fra denne tiden uten å gå inn i politikken. Hans pamflett Terveisiä Lapista (Otava 1971) var både et essay om samisk språk og kultur og et angrep på storsamfunnet og Vestens aggresjon. Boken ble utgitt av Pax forlag i 1978 med Liv Hatle som nynorsk-oversetter, Helsing frå Sameland.

Forsvaret for joiken som kunst, kostet: «Til tider er folk vortne dømd til døden for joiking, fordi joik og tromme var vegen til helvete, ein måte å kome i kontakt med djevelen på. Eg kom til å bli fødd såpass seint at eg ikkje er vorten avretta. Åndeleg sett har det likevel vore teke strupetak på meg.» (s. 60)

Den samiske 1978-generasjonen kom til å prege nye 30 år. Samisk ungdom i de tre nordiske landene reiste ut, tok arbeid eller høyere utdanning og mange vendte tilbake. Valkeapää var ikke bare individualisten som arbeidet med sin kunst, men også kollektivisten som tok andre med seg opp og ut på den internasjonale scenen. Han ble pådriver for opprettelsen av de samiske kunstnerorganisasjonene for forfattere og billedkunstnere i 1979. Da Alta-striden vokste i styrke, var han en av de som sto ved Løvebakken med joik og dikt:

De kommer

og spør hvor jeg hører hjemme

De har med seg papirer

og sier

dette tilhører ingen

dette er Statens land

alt dette er Statens

1980-årene fortonet seg som en lang, lang arbeidsdag for kunstneren som identifiserte seg med blåstrupen, denne arktiske trekkfuglen som mellom september og april vanligvis oppholder seg i Asia. Blåstrupen, med sang som sølvklokker og med hjem i Pättika/Beahtet, kunne etter månedlange turneer vende utmattet hjem. Da var vidda med dens lys, bølger, fuglesang og bris den beste medisinen for et urolig sinn. På reisene hadde han også fotografert, dukket ned i gallerier og museer, intervjuet andre kunstnere og forskere. Han ville dokumentere livet til urfolk som var mer utsatt enn samene:

Men utenfor

i de kjølige gatene

spydde Eskimo Point blod

under nordens bistre himmel

vrei seg i kultursjokkets klo

mødre og barn

fordrukne

Hvorfor valgte Valkeapää diktet som uttrykk? Den nynorske poeten Paal-Helge Haugen sa det slik under Bjørnsonfestivalen i fjor: «Det er ein myte at ein skal gå til poesien om kjærleiken skrantar. Gå heller til poesien om språket skrantar.»

Den 26. februar 1992 ble Nils-Aslak Valkeapää tildelt Nordisk råds litteraturpris i et fullstappet rådhus i København. Hans sa: «Politik kan jag inte. Och mina tankar är enkla. Jag har inga andre ledsagare enn mitt hjärta(?)Men frågade jag mitt hjärta, vad behöver jag säga här och nu, borde jag tala om solen, fjällen, molnen(?) borde jag tala om mina drömmar.» På første rad satt nordiske toppolitikere, statsminister Gro Harlem Brundtland en av dem. Hun så ned da dikteren foldet ut det samiske flagget og anklaget politikerne for ikke å åpne Nordisk råd for urbefolkningen.

1990-årene skulle bety både opp- og nedturer. Flere hundre millioner TV-tittere skuet forundret mot skjermen under OL-åpningen på Lillehammer 1994 da en raid med rein fløt ut på arenaen hvorpå han joiket. Et tungt oppdrag var utført, men han snakket knapt om det etterpå.

I 1996 var multikunstneren på veg hjem til sin stue med ett rom på vidda etter å ha postlagt et bokmanus. Da kjører han ut for å komme forbi en brøytebil. Kollisjonen er ikke til å unngå. Han er sterkt preget av ulykken da han så går i gang med å få reist Lássagámmi («glassgammen») ved bredden av Lyngenfjorden. Han skal få et hjem, formet etter hans arkitektoniske ønske.

I et TV-portrett som NRK/Sámi Radios Johs Kalvemo laget, starter han omtrent slik: «Jeg er rede til å dø.»Han følte at han hadde gjort sitt, og inviterte andre til å ta over. 26. november 2001 stilnet blåstrupen i Helsinki.

Artikkeltags