I høst var vi mange stumme vitner til at dialogenes by fremstod som samehetsens by. I selskap med mange andre som vanligvis er svært engasjert i spørsmål om Tromsøs utvikling, holdt jeg meg utenfor ordskiftet som fulgte byrådets beslutning om å trekke søknaden om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk.

Nå har ordføreren invitert til dialogmøte i morgen - 13. januar. Det håper jeg kan åpne for at flere tar del i samtalen om hva slags by de vil leve i.

Under byutviklingens år i 2005/6 ble det skrevet 30 kronikker i avisa Nordlys om byutvikling i Tromsø. Nesten uten unntak beskriver tekstene Tromsø som den inkluderende, flerkulturelle byen.

Åpenheten framheves som Tromsøs ypperste fortrinn og grunnen til at det er en god by å leve i, at det er en by som tiltrekker seg kompetanse og nye innbyggere. En liten smeltedigel med urban energi midt i det samiske grunnlandskapet. Dette er en by vi ikke vil miste.

Tromsø er mer enn en by, Tromsø er en tilstand i et territorium med to levende kulturer. Å anerkjenne dette handler ikke om å «kappe land»: Det handler om å se verdien av å ha to samtidige erfaringsverdener i møte med de nye utfordringene tiden kommer med.

Det globale markedet for energi og mineraler er innvevd i regjeringens politikk for Nordområdene. Karakteristisk for hvordan nye forventninger og historier om Arktis vokser fram, er tegningen av nye kart - vi lever i en kartleggingens tid.

Hver dag tegnes nye, hyperdetaljerte kart over naturressurser, demografi, naturmangfold, nettverk, infrastruktur. Kart er et vidunderlig medium til å lære, oppdage, orientere seg og formidle oppdagelser. Men kart er også bærere av maktbruk, erobring og folkeforflytninger. En strek på et kart kan forandre menneskers liv, et folks historie.

Før kartleggingen av de nordlige ytterkantene av verden skjøt fart på 1700-tallet var Sápmi et landskap man orienterte seg i ved å følge fortellinger. Et navngitt landskap ladet med beskrivelser om vennlige steder, gjestfrie steder, harde steder og hellige steder.

«Der hvor elven snevrer seg sammen». «Der hvor det er godt å leve om vinteren». «Der rypene samler seg». En dynamisk, foranderlig fortelling om terrenget. Joiken synger dette landskapet. Det er ikke mange landskaper i verden som blir sunget lenger. Men vårt landskap blir det fremdeles.

Grunnlandskapet bærer på denne måten to språklige virkeligheter, to erfaringsverdener. Begge kan styrke oss i møte med nye utfordringer. For evner vi å vise hverandre respekt og toleranse, kan våre to kulturers klokskap og kunnskap sammen gjøre oss mer robuste - i møte med oljeindustri, gruveselskaper, statlige interesser og i våre stadig tettere bånd til en ustabil, global økonomi.

Forhandlinger om synlighet i byens rom er mer dramatisk enn man ofte tenker over. Nå skal vi inn i den deilige festivalsesongen, men tendensen over tid er at byrommene våre blir tømt for aktivitet, særpreg og variasjon. Stadig større arealer blir brukt på stadig mer monotone tilbud. Vi mister arenaer hvor vi kan møte dem som befinner seg utenfor vår egen «boble».

Superstjernearkitekten Rem Koolhaas har kalt disse mekanismene «Thinning». Arkitektskolen Strelka i Moskva har dette feltet som et av sine forskningsområder. Det setter navn på et fysisk demokratiunderskudd.

En ettermiddag hørte jeg sønnen min, som var online med venner på et dataspill, si «It's thinning». Nysgjerrig spurte jeg hva han mente. Han svarte at det var det de kalte det når et spill ble mindre engasjerende og begynte å gjenta seg selv.

Når bystyret trakk søknaden om innlemmelse i Samisk språkområde, mistet vi en viktig mulighet til å befeste et viktig kulturelt lag i våre offentlige rom; til å tilføre en kompleksitet som skaper møter mellom mennesker og fortellinger. Tromsø gikk glipp av muligheten å formidle at byen anerkjenner at den er et sted hvor to verdener møtes.

Nye visuelle språk og ideer oppstår i kampsonene. I høst har vi sett New York gallerier plukke opp Occupy Wall Streets «scruffy cardboard signs» og 15-M bevegelsens visuelle språk bli brukt i Vodafones mobilabonnementskampanje. Vi har sett vrengte kofter. Protestaksjoner er en del av vår kulturelle produksjon og blir etter hvert plukket opp av reklamebransjen, mote, film og kunst.

Tromsø kan ikke kreve av de samiske miljøene at de alltid skal måtte hente den kreative energien i kampen for rettigheter og synlighet - en synlighet som Norge og Tromsø markedsfører for alt den er verdt.

Det er på tide å innse at vi ikke kan få i pose og sekk: Om vi ønsker en fortsatt tilstedeværelse av samiske stemmer, fortellinger og syn på verden i Tromsø er vi også nødt til å fortjene den. Og da kan vi ikke, som i høst, være stumme vitner til at utstøtelsen får utfolde seg.

Jeg håper dialogmøtet den 13. januar blir starten på en forsoningsprosess som beveger seg ut av diplomatiet og inn i byen. Jeg håper 2012 blir fortellingen om en by som dreide 360 grader om og fortsatte å gå tiden i møte sammen som to folk.

To folk som forteller de nye kartene og tegner de nye fortellingene om landskapet vårt og om et Tromsø som fortsatt kan synges.