FNs klimapanel legger i år fram sin fjerde hovedrapport. Den første av fire delrapporter ble presentert i begynnelsen av februar. Konklusjonene er klare: Klimaforskerne regner med at det vil skje en økende oppvarming av både atmosfæren og havet. Arktis varmes opp dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Breer og sjøis vil smelte. Havnivået vil stige. Været vil bli varmere, våtere og villere, selv om Golfstrømmen sannsynligvis svekkes. I løpet av de neste hundre årene kan Nordpolen bli isfri om sommeren.

Etter en lang kuldeperiode høres det kanskje forlokkende ut med litt mildere klima. Det tenkte i alle fall sovjetiske forskere og ingeniører på 1940- og 50-tallet. De var opptatt av at nesten halvparten av det sovjetiske territoriet ble holdt fast i frostens jerngrep. Kulda ble omtalt som et rovdyr som slukte enorme verdier. Problemet var den arktiske iskappen, som påvirket klimaet i hele det veldige landet. Hvis man bare fikk isen til å smelte, ville levevilkårene bli bedre. Det ble derfor et mål å forbedre klimaet, noe den tyske historikeren Klaus Gestwa har gitt spennende skildringer av.

Borisov-prosjektet

Man visste at klimaet hang sammen med havstrømmene. Allerede i 1881 hadde den russiske klimatologen Aleksandr I. Voejkov kalt Golfstrømmen verdens varmtvannsrør. Han sa at dersom man fikk lagt dette røret inn i Arktis, ville det være mulig å få ismassene i det nordlige polhavet til å smelte.

Nøkkelen var altså å omdirigere havstrømmene. I 1948 la den sovjetiske ingeniøren Aleksandr I. Sjumilin fram en plan om å bygge en kjempedemning i Beringstredet. Planen ble videreutviklet på 1950-tallet av ingeniøren Pjotr M. Borisov.

Prosjektet gikk ut på å bygge en 74 kilometer lang og 50-60 meter høy demning, hvor det var montert svære pumper. Disse skulle drives av et dusin flytende og landbaserte atomkraftverk. Pumpene skulle suge ut de kalde vannmassene fra nordpolbassenget og lede dem ut i Stillehavet. Dermed kunne Golfstrømmen flyte uhindret gjennom polområdet. Solstrålene ville ikke lenger bli reflektert av is og snø, men fanges opp av vannet.

Demningen skulle med andre ord fungere som en gigantisk klimafabrikk. Gevinstene ville bli eventyrlige: Nye fiskefelt ville bli tilgjengelige. Den nordlige sjørute kunne åpnes for helårig trafikk. Store områder av tundraen kunne dyrkes opp. Naturrikdommene som lå gjemt i is og snø kunne nyttiggjøres, og selv i Moskva og de sørligere regionene ville klimaet bli mer behagelig. Prosjektet ble kostnadsberegnet til 70 milliarder rubel.

Samtidig ble det lansert planer om å bygge en interkontinental superjernbane, som gikk helt fra London til New York via Beringstredet. Dette skulle være et internasjonalt samarbeidsprosjekt i forbrødringens tegn.

Grenseløse framskritt

Disse ideene ble unnfanget i en tid preget av kald krig. Den kalde krigen innebar mer enn rustningskappløp og krig via stedfortredere. Den var også en konkurransekamp mellom politiske systemer, som delvis ble utkjempet i form av en teknisk-vitenskapelig erstatningskrig. Hvilket system kunne framstå som garantisten for framgang, velstand og fred? Sovjetunionen ønsket å vise at bare den planmessige, sosialistiske økonomien var i stand til å gjennomføre kjempemessige industri- og energiutbygginger på kort tid.

Etter at landet i 1949 hadde sprengt sin første atombombe, var den teknologiske framskrittsoptimismen nærmest grenseløs. Det ble fabulert om å snu elver, forandre hav, sprenge fjell og vanne ørkener. Enkelte mente også at det ved gjentatte atomeksplosjoner nær polpunktene burde være mulig å gi hele jordkloden en annen bane, slik at verdensklimaet ble mildere.

De visjonære prosjektene skulle demonstrere Sovjetunionens overlegenhet utad og bidra til å mobilisere og begeistre landets egne innbyggere. Meldingene om stadig nye bragder var viktige for partistatens autoritet og legitimitet. De viste hvordan mennesket endelig hadde gjort seg til herre over naturen. Veien var åpnet for å skape et himmelrike på jord.

Ifølge Karl Marx hadde filosofene bare fortolket verden forskjellig; det gjaldt å forandre den. Det samme ble sagt om været: I stedet for å lage værmeldinger, var det mye bedre å kunne styre været etter eget ønske.

I løpet av 1960-tallet ble likevel flere av de stormannsgale prosjektene utsatt for kritikk og skrinlagt. Borisov-prosjektet var ett av dem. Det ble reist tvil om det var realiserbart. Dessuten ble det vist til at det kunne få uheldige følger, slik som stigende havnivå og oversvømmelser.

Den politiserte natur

Er det noen forbindelse mellom Borisov-prosjektet og FNs klimarapport? Et fellestrekk er at begge går ut fra at naturen ikke er skjebne. Den bærer menneskenes signatur. Naturen er blitt en del av politiske prosesser. Selv klimaet er menneskeverk og lar seg forbedre. Men ambisjonene er forskjellige. Det som på 1950-tallet var utopi, synes i dag å bli til virkelighet. Da er den blitt urovekkende: Ønskedrømmen om mildere klima har forvandlet seg til et mareritt – en økokatastrofe.

Borisov-prosjektet handlet om en kontrollerbar klimamaskin i form av en demning med pumpeanlegg. Den skulle vise det ypperste av menneskelig naturbeherskelse. Dagens klimamaskin er de globale utslippene av klimagasser. Denne maskinen er det mye vanskeligere å manipulere. Den vitner snarere om menneskenes overmot. Samtidig kan vi ikke fri oss fra vårt ansvar.

Vi er havnet i en galopperende runddans med naturen. Derfor prøver vi igjen å gripe korrigerende inn og skape orden. Denne gangen ut fra et ønske om vernende omsorg. De neste delrapportene fra FNs klimapanel vil ta for seg virkningene av klimaendringene og hvilke tiltak som må settes inn for å bremse den globale oppvarmingen.