Kampen for kvinnestemmeretten

Av

INNFLYTELSE: I 1905 demonstrerte kvinnene sin skikkethet for nasjonal stemmerett. Dette ble et vendepunkt i kvinnestemmerettens historie.

LEDERSKIKKELSE: Gina Krog var en av de sentrale lederskikkelsene for at norske kvinner skulle få stemmerett. Innfelt kronikkforfatter Randi Rønning Balsvik. Foto: A. Hordnes/Scanpix

LEDERSKIKKELSE: Gina Krog var en av de sentrale lederskikkelsene for at norske kvinner skulle få stemmerett. Innfelt kronikkforfatter Randi Rønning Balsvik. Foto: A. Hordnes/Scanpix

DEL

Nordlys + ut påsken for 100 kr!

I 1913 fikk kvinner innfridd sin kamp for stemmerett ved stortingsvalg, i 1901 hadde de med en viss inntekt oppnådd stemmerett ved kommunevalg.

Vi skal her se på hvordan kampen for stemmerett kom i gang og hva som ble viktige milepæler fram mot seieren i 1913, der vi særlig stanser opp ved det dramatiske året 1905, da Norge trådte ut av unionen med Sverige og erklærte seg som en selvstendig nasjon. Dette året ble også et vendepunkt i kvinnestemmerettens historie.

Foregangskvinner

Norsk kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. Allerede året etter ble foreningen splittet på spørsmålet om stemmerett for kvinner skulle være en merkesak. Det var ikke innlysende.

Lenge var det et argument fra enkelte markerte kvinnesaksforkjempere at kvinner ennå var for umodne til å delta i landets styre. De var uvitende, interesserte seg ikke for politikk og orket ikke lese artikler med politisk innhold, ble det hevdet med en god porsjon bitterhet. Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i 1885, men også den kom ut i hardt vær i synet på hvor raskt man ønsket alminnelig stemmerett for kvinner.

I 1898 ble det igjen splittelse og Landskvinnestemmerettsforeningen ble stiftet, en forening som ønsket raskest mulig innrømmelse av statsborgerlige rettigheter for kvinner. Gina Krog, fra Kristiania (Oslo) og Fredrikke Marie Qvam, fra Trondheim, var de to sterkeste lederskikkelsene.

Betydningsfullt

Det er ikke uvesentlig at det var i året 1898 at denne radikale foreningen for kvinners stemmerett ble stiftet. Det var det året alle menn, uansett utdanning og inntekt, fikk stemmerett.

Partiet Høyre var motstander av stemmerett for kvinner, delvis av frykt for hva det ville bety for radikaliseringen i samfunnet og dermed for borgerskapets økonomiske posisjon, at også arbeidernes kvinner fikk stemmerett. Det kunne utarte til en situasjon der flertallet befalte og mindretallet betalte. Styring av landet ble sett på som en rettighet de hadde som var skattebetalere.

Før avstemningen om alminnelig stemmerett for menn kom opp i Stortinget, hadde kvinnene fått til en henvendelse med krav om statsborgerlig stemmerett også for kvinner. De hadde klart å få 12.000 underskrifter fra alle valgdistriktene. Det forteller noe om at kvinner forbausende raskt hadde klart å få til kvinnesaksforeninger rundt om i landet.

Det er betydningsfullt at Norske Kvinners Sanitetsforening ble stiftet i 1895, der tusener av vanlige kvinner sluttet opp om samfunnsnyttig innsats. Den kom i første rekke til å dreie seg om kamp mot tuberkulosen. Bevisstheten om at det var en sammenheng mellom sykdommen og hygiene, boligforhold og ernæring, utvidet kvinnenes engasjement, som fra før av prioriterte utdanning for jenter og avholdssak. Det var klart at stemmeretten langt fra bare var et spørsmål om likestilling med menn. Den skulle brukes til å bekjempe sosial elendighet.

Viktig nettverk

Det var da ikke uvesentlig at kvinnenes hærfører, Fredrikke Marie Qvam, var leder både for stemmerettsforeningen og Norske Kvinners Sanitetsforening, som hadde mer enn 200.000 medlemmer. Dette nettverket ble betydningsfullt da kvinnene markerte sin mektige tilstedeværelse i norsk politikk i 1905.

Dette året avsluttet Norges kamp for likestilling med Sverige innenfor unionen. Stortinget hadde lenge krevd norske konsulater i utlandet fordi vi hadde andre økonomiske interesser å ivareta enn Sverige. Da unionskongen i Stockholm nektet ut over det Den norske grunnloven ga adgang til, gikk regjeringen av. Kongen klarte ikke å få til en ny regjering i Norge og han hadde etter Stortingets uttalelse, 7. juni 1905, opphørt å være konge i Norge.

Det var en revolusjon og det ble to folkeavstemninger dette året. Den ene spurte folket om de sluttet seg til 7. juni vedtaket og dermed norsk selvstendighet, den andre om Norge skulle være republikk eller et kongedømme. I begge disse avstemningene var kvinner avskåret fra å delta.

I kvinneaktivistenes øyne ga dette signal om at kvinner ikke hørte til folket, men til en lavere kaste. Det ville de ikke finne seg i og dro i gang en landsomfattende underskriftsaksjon der de til fulle viste at kvinner var i stand til politisk aktivisme. De demonstrerte sitt engasjement og sin «modenhet» for stemmerett ved å overrekke 244.765 kvinneunderskrifter fra hele landet til støtte for Norges løsrivelse fra Sverige.

Sto på døgnet rundt

Jeg sitter her med kopier fra Stortingets bibliotek av de originale listene fra hele Nord-Norge, der kvinner har skrevet sine navn med sirlig håndskrift til støtte for 7. juni-vedtaket. Det er forbausende og rørende å se disse listene. Jeg tenker; hvordan har de klart å få det til? For det måtte skje raskt. Kvinner sto på døgnet rundt, brukte post, telegraf og telefon og ikke minst sine egne føtter. Underskriftene måtte foreligge i august. Fra Finnmark kom det 7 lister, fra Troms 9 og fra Nordland 24, med til sammen 12.351 underskrifter. Fra min hjemby Vardø kom det 493 og fra Tromsø og «nærmeste distrikter» 3.046 underskrifter.

Ved den høytidelige overrekkelsen av alle underskriftslistene den 22. august sa fungerende statsminister Løvland bl. a: «Norske kvinners holdning i by og bygd i disse dager er et smukt blad i Norges historie og vil mektig bidra til å skaffe dem den rett de forlanger.» 7. juni 1913 ble grunnlovsendringen som ga kvinner stemmerett enstemmig vedtatt i Stortinget.

Artikkeltags