Hvilket bylandskap skal vi overlevere videre?

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Vi ser at om kort tid vil forholdet mellom byen og landskapet være dramatisk endra, og Tromsø en fremmed by.

DEL

De storslagne omgivelsene har gitt Tromsø som by en helt spesiell energi og skjønnhet. Gjennom tidene har byen vært hyllet, for eksempel som Carl Dons (1882 – 1949) i avslutningen i Tromsøsangen «Du, hvor dette synet hjertet varmer. Det er perlen i Hålogaland!» Alle var stolte av denne lille byen som lå så vakkert til. Da er det et stort tankekors at vi ikke har evnet å ha denne gudegitte kvaliteten som tema i offentlig forvaltning og planlegging, enn si i media.

Folkehelse var viktige samfunnsidealer fra 1880 og utover. Arkitektur og kunst. Lekeområder med steiner, trær og akebakker. Parker og utsiktsplasser, stier langs vann og elver, nes og bukter for badeutflukter, turveger for å nyte utsikt og frisk luft. Strategier for å få bukt med sykdom og sosial nød, vekst og velferd. Viktige kvaliteter og konkurransefortrinn for bysamfunnet.

Byene kivet seg imellom i å legge til rette for mosjonering og det å nyte natur. Hammerfest murte veger rundt byvannene opp til Salen. Bodø ordnet i Bodømarka og Rønvikfjellet. Bergen hadde sin kjære Fløyen, Ulriken og Løvstakken. I Ålesund, 418 trinn fra Byparken – Byfjellet Aksla, Fjellstua og «Kniven». Trondheim sine parker, Nidelva og Nidarosdomen, marka på Byneset, osv.

I kystbyene Kristiansand, Bodø, Svolvær og Ålesund er kaiene og småbåtmiljøene attraksjoner og sosiale møteplasser, med gang- og sykkelveger langs sjøen – brygger og uthavner i skjærgården. Kulturminner inngår som en selvsagt del av opplevelsene.

Fysisk fostring, friluftsliv og sunnhet

Så hadde naturopplevelser en sterk posisjon også i Tromsø. Rundt 1900 ble det satset stort på friluftsliv, og idealister i borgerskapet ledet an. Tromsø bys vel og andre arbeidet for å sikre allmuen og tilreisende til byen atkomst til natur.

Tromsdalen, elva og svensksamene var byens turistmål. Turistvegen fra Storsteinnes opp i Dalen, fra 1915 helt opp i Djupdalen. Sportskaféen på Storhaugen og turiststasjonen ved den gamle lappleiren på Dalheim. Aksla og Storsteinen. Værfløya. Kjærlighetskaia på Seminaret/Nansen plass. Muséparken. Folkeparken på Lanes i 1911, og i 1926 badehus og stupeanlegg i Telegrafbukta. Roforeninga sitt anlegg i Robukta. Folkeparken på Alfheim – en turistattraksjon. Vegene rundt Prestvatnet og Charlottenlund. Stalheim, Templarheimen, speiderhyttene, BUL-hytta på Berg, Gitta-heimen på Vågnes, Posthytta i Sørbotn, Telegrafhytta ved Varden, osv. Parken rundt sykehuset var viden kjent.

Det vi er glade i

Terskelen for å være aktiv under åpen himmel har vært lav for folk flest. Så har det å gå på ski vært noe særskilt for tromsøværingene. Aking, skirenn og hoppkonkurranser foregikk rundt sentrum langt inn i vår tid. Gebhardtstykket, Rambergan, Doktordalen, Bak-Olsen, Bardon.

Tromsø Idrettslag, TIL, hadde årlige skikonkurranser i Djupdalen, også egne løp for ektepar! Skiløypene, nessene, strendene og fjelltoppene rundt byen var aktivum i særdeleshet; både for å beundre på avstand og for å bevege seg i. Gode opplevelser, lek og latter, liv og røre.

Fra bakketoppene, i enden av veger og gater, fra høyder og nes har vi kunnet beundre de «snødekte tinder», ta oss inn i landskapet. Byggeskikken, med stil, etasjehøyder og plassering, var en del av det vakre, ikke i vegen for. Fra byen, fra viktige ferdselsårer, fra spesielle steder – en opplevelse av skjønnhet som tar pusten fra oss.

Alle har følt seg i ett med sundet, sjøen, fjellene og lyset, og alt dette har vi kunnet dele med hverandre og by gjestene våre på. Dette nære har gitt mye glede og energi, og mange bor her på grunn av denne kvaliteten.

Det som er tapt

Fra 60-tallet ser vi at samfunnsidealene om skjønnhet og sunnhet taper terreng. Sjømannsskole var viktig for kystbyen, og Rambergan, byens suverene utsiktssted, ble tildelt som tomt. Sykehusparken forsvant. Skiløypene, stiene og utsiktplassene ble private altaner. Sportskaféen og Dalheim herja og brent ned. Foreningene ga opp, Skihytta ble lagt ned, Robukta overtatt av private til boligformål, Kjerkeneset knust og Giæverbukta fylt ut. Fjæra langs Tromsøysundet ble ødelagt, og boliger plassert på strategiske steder. I dag tettes åpningene igjen. Synet av Bentsjordtinden og Balsfjorden, Aksla, sundet og Skulgamtindan, forsvinner bak mørke vegger. Det har skjedd, før noen aner at noe er på gang! Mange bypatrioter føler at det Tromsø som har stått deres hjerte nær, røves, og for enkelte går nok sinne og sorg på helsa laus.

I «Tromsø X-files» serveres planene til utbyggerne på ett brett – faktisk for første gang. Rambergan, Alfheim, Hansjordnes, Skansen, Prostneset, Stranda – navn mangler. Konsekvensene er ikke tematisert. Likevel – vi ser at om kort tid vil forholdet mellom byen og landskapet være dramatisk endra, og Tromsø en fremmed by.

Vi skal vel levere noe av magien videre?

Alle kulturbyer har en autentisk historisk bykjerne med en logikk og tak for etasjehøyder. Like viktig for oss i Tromsø er de spesielle stedene der nærheten til det kraftfulle landskapet har slått mot oss og gjort oss lykkelige i generasjoner. De er selvsagt hyperattraktive objekter for spekulanter som bruker store summer på å annonsere fellesskapet på panoramabilder, nå som utsikt fra private balkonger. Vi som trudde de skulle være der for oss alle, alltid.

Historie og skjønnhet er ikke noe man planlegger. Det er kulturarv, og det forvalter man og med ærefrykt. Vi må se og forstå, stelle godt med gudegavene. Stedene for opplevelser og glede – for kultur og helse. Magiske landskap er gull verd, for barn og unge, for eldre og uføre, for turister og for private investorer! Er ikke det disse som framfor noe må vernes? Som må sikres som felleseie for framtida? Går de tapt, koster det de som kommer etter oss dyrt.

Jeg ønsker meg utstillinga om landskapene, om de bildene som tilhører oss alle, og som vi skal overlevere de etter oss. Jeg ønsker at vi plukker ut stedene og bildene som Tromsø by ikke kan leve uten, og en gang for alle utrope de som helligdommer. Jeg ønsker at byens formuende tar i et tak som forbilder, som de gjorde i byens barndom. Jeg ønsker at vi i kommunesystemet skal arbeide slik at vi evner å sikre verdiene. Jeg ønsker at vi, som kommuner vi ellers sammenligner oss med, gjør et organisatorisk grep og gir noen ressurser og mandat for å forvalte opplevelseskvalitetene i og rundt byen.

Det foreligger planer som vil gjøre alle kjære bilder om til utsikt fra private balkonger. Vi ligger langt etter. Det haster.

Artikkeltags