Hva er det med Tromsø sentrum?

ENGASJEMENT: Utstillingen X-files i forbindelse med Byutviklingens år i Tromsø i 2005 skapte et bredt engasjement i store deler av befolkningen. Dette engasjementet finnes det få spor av i dag.

ENGASJEMENT: Utstillingen X-files i forbindelse med Byutviklingens år i Tromsø i 2005 skapte et bredt engasjement i store deler av befolkningen. Dette engasjementet finnes det få spor av i dag.

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

TROMSØ: Hvordan kan vi skape en konstruktiv debatt om Tromsø sentrum? Vi trenger en debatt som både er faglig begrunnet, inkluderende og demokratisk.

DEL

Alle vet at Tromsø sentrum har noen arkitektoniske og planleggingsmessige utfordringer.

Jeg hører ofte kommentarer som rotete, uferdig, nedslitt, krigssone og andre nedlatende beskrivelser, men også superlativer som sjarmerende og spennende, men da er det gjerne naturen og omgivelsene det egentlig snakkes om.

Da vi hadde besøk av noen arkitektstudenter fra NTNU for et år siden kom det frem en interessant observasjon i et avisintervju med en av studentene – Tromsø har en X-faktor som er vanskelig å beskrive, men som er svært utfordrende og spennende var svaret fra studenten.

Spørsmålet fra journalisten var selvsagt om Tromsø var stygt eller pent – vi var midt oppe i en av de utallige stygt/pent-debattene som da raste i media etter at byen var rangert langt ned på lista av en nasjonal synser.

Stygt og pent må alle selvsagt få lov å ha en mening om – i ytringsfrihetens navn er det også helt legitimt at slike ytringer kommer frem i debatter og i media. Problemet er at det i den offentlige debatten ofte er et svært begrenset vokabular for å samtale om byutvikling, urbanitet og arkitektur.

Fint å skape debatt

La oss med en gang slå fast at arkitektur ikke er en naturvitenskapelig disiplin med eksakte lover og regler, men en akkumulert kunnskap og erfaring som ligger både i faget og i den enkelte utøver.

Arkitektfaget har derfor et rikt vokabular, også inspirert av andre fag og disipliner.

På den annen side er det fint at vårt fag skaper debatt og beveger følelsene – det motsatte ville jo vært verre, med likegyldighet og ignoranse.

I Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) har vi over flere år jobbet for å få den norske stat til å bevisstgjøre sin holdning til arkitektur, gjennom en formulering av visjoner og målsettinger.

For et år siden kom da også regjeringen med dokumentet Arkitektur.no, som er det første samlede uttrykk for den arkitekturpolitikk staten ønsker å føre. Det er selvsagt ikke et statisk og ferdig dokument, men en innledning til debatt som kontinuerlig skal reformuleres. Det er også et dokument som resultater lar seg måle opp imot. At dokumentet skal revideres ligger i sakens natur, siden vi bare kan ane hvilke problemstillinger vi må løse i fremtiden.

Et av de viktigste mål i dokumentet er da nettopp at det skal skapes en kontinuerlig faglig debatt om arkitektur og planlegging.

Hvem skal forme byene?

Det er her vi alle har en utfordring, for hvordan kan vi klare å skape en konstruktiv debatt og en arena for god diskusjon som både er faglig begrunnet og samtidig inkluderende og demokratisk.

Det er dessverre en tendens til at arkitekter og planleggere er ekskludert fra den offentlige debatten. Delvis har man seg selv å takke, siden mange ikke klarer å kommunisere på et relevant nivå, eller tør å debattere i redsel for å støte oppdragsgiver eller kolleger.

Det kan også virke som det er en tendens «der ute» til å mene at arkitektene egentlig ikke vet hva de snakker om – det er politikere og «folkemeningen» som skal forme våre byer.

Det skjer fra tid til annen enkelttiltak her i Tromsø som er hederlige forsøk på løfte byens arkitektoniske profil, men det er dessverre svært mye som går seg fast i ørkesløse politiker- og embedsverksprosesser, folkelig motstand eller utbyggerspekulasjon.

Felles for det som kommer ut av disse prosessene (om det kommer noe ut) er så godt som alltid ugjenkjennelige kompromissløsninger som i regelen er dårligere arkitektur enn det burde og kunne ha vært.

Det ferniss av demokrati som nå preger byutviklingen i Tromsø, er ikke konstruktivt, og har sterkt preg av det man kan kalle et aksjonsdemokrati - som i realiteten betyr at de som roper høyest og klarer å mobilisere, får viljen sin.

Det meste av faglig argumentasjon drukner i støy, og det skapes sterkt politisk fraksjonspress fra grupper av typen NIMBY – «Not In My BackYard» – som i sin natur alltid aksjonerer mot noe de vil forhindre, i stedet for å uttrykke noe man på en konstruktiv måte er for.

Konstruktiv dynamikk

Tromsø har for noen år siden gjennom Byutviklingens år, eksperimentert med alternative debattformer for byutvikling – prosesser som den gangen vakte oppsikt langt utenfor landets grenser. Disse erfaringene er det lite spor av i dag.

En av de som har forsket på Tromsøs tidligere debattprosesser er den danske byplanforsker John Pløger, som også har skrevet bøker om mulighetene for å skape planfora og debattfora der prosesser og prosjekter kan få utvikle seg selv om partene har stor uenighet.

Han kaller dette for agonisme som i politisk teori betyr positiv akseptans for noen former for konflikt. En ny type planlegging må i en konstruktiv dynamikk klare å beherske og jobbe med den iboende kompleksitet som finnes i samfunnet, av meninger og oppfatninger, av sosiale og fysiske spor, og av informasjon og kognitiv kunnskap.

For igjen å bruke Pløgers beskrivelse, må det: «...utvikles en planlægning hvor der ikke strides alene om planer, men om værdier, drømme, håb, æstetisk «smag», moral».

Konstruktivt engasjement

En ny oppmerksomhet om Tromsø sentrum, og en mer konstruktiv måte å debattere på, er helt nødvendig dersom byen skal få lov til å utvikle seg mot en moderne og relevant fremtid.

Hvis ikke kan vi fortsette med ørkenvandringer som nå, der det stort sett er de reaksjonære og reduksjonistiske krefter som er synlige og får lov å sette agendaen.

Det ligger en stor utfordring i å generere et slikt konstruktivt engasjement, der planprosessen må kunne legitimere sin hensikt og være positivt oppmerksom for å kunne overgå virkeligheten.

Det betyr også at planens hensikt er å være skapende og proaktiv fremfor beskrivende og reaktiv – planen må være en del av et utøvende, proaktivt demokrati i motsetning til det som kan betegnes som et betraktende demokrati.

I dette ligger det en utvidet forpliktelse fra både planleggerne og fra borgerne.

Artikkeltags