Gå til sidens hovedinnhold

Hva er det med Kranes konditori?

Artikkelen er over 8 år gammel

HT-PREMIERE: Torsdag 25. april inviterer Hålogaland Teater oss med inn i Cora Sandels miniatyr-by.

Kranes konditori (1946) er én av tre romaner Cora Sandel har skrevet fra Tromsø. Både stedsnavn og personnavn fra debutromanen Alberte og Jakob (1926) dukker opp igjen i, og det er innslag av nordnorsk dialekt.

Mens handlingen i Alberte og Jakob følger en årstidssyklus, fortelles det i Kranes konditori om én spesiell lørdag og søndag i april måned da sydamen Katinka Stordal setter seg ned på byens beste konditori og drikker vin istedenfor å sy kjoler til byens hundreårsfest, en feiring nært forestående.

At Katinka Stordal er i ferd med å forsømme sitt arbeid, er imidlertid bare halve skandalen. Når Stivhatten, en ensom svensk sjømann som er strandet i byen, slår seg ned ved nabobordet og søker hennes selskap, og Katinka tar i mot det, blir også det et brudd med etikette og moral.

Mer enn en sydame

Hva er det Katinka vil eller ikke vil? Her som i Alberte-trilogien, og som i mange av Sandels noveller, er det dypest sett en kunstnerproblematikk som rulles ut. Fra byens synsvinkel er Katinka Stordal en flink sydame de er helt avhengig av. I hennes egenopplevelse er det derimot et liv av tidsfrister, rutineoppdrag og økonomiske vanskeligheter.

Katinka har videreutdanning i søm fra Trondheim, heter det, og er derfor ikke en vanlig sydame, men heller noe i retning av klesdesigner. Det kreative og kunstneriske får hun imidlertid ikke utviklet i småbyen. Der er det kun håndverket som anerkjennes.

Kranes konditori fremstilles som byens mest moderne lokale, i funkisstil. Moteuttrykk i byen er å ha «lunsj i city», og om konditoriet heter det, fra en av de unge fruene som møtes der: «her er riktig koselig. Litt Oslo formelig». Det blir imidlertid sett på som en overdrivelse, og en av de andre fruene korrigerer: «La os si Trondheim».

Det provinsielle ved byen understrekes av den stadige sammenligningen med «sydpå». Om butikken heter det: «Pen og rummelig er den blitt, med småbord utover gulvet som i konditoriene sydpå». Og om byens unge, motebevisste fruer av borgerskapet, som bestiller klær sørfra, sier fru Krane: «Det er morsomt, at de sågodtsom daglig kommer på denne tiden. De gir det hele et sånt pent preg. Er det ikke kontinentalt det heter?»

Byens skravl

De hviskende samtalene mellom betjeningen på konditoriet representerer byens liv i miniatyr, det er byens skravl som går og går igjennom romanen. «Meget skal en høre, før ørene faller av», lyder første setning. Vi ser Katinka gjennom kollektivets vurderinger, samtidig som den ironisk-satiriske fremstillingen av kollektivets snevre moral lar sympatien helt fra første stund ligge hos Katinka. Hviskekoret i øret blir vi imidlertid ikke kvitt, det er som en hissig summing fra en flue vi forgjeves prøver å slå bort.

Guttegjengen som tidvis synger nidviser om Katinka fungerer som et slags kor i romanen, alt Katinka foretar seg blir kommentert. Mens koret i det antikke dramaet representerer en høyere innsikt og prøver å veilede aktørene på scenen, prøver imidlertid byens «kor» å irettesette Katinka, og hindre den utvikling til innsikt som sett fra leserens side må betraktes som sunn.

I motsetning til i Alberte og Jakob møter vi ikke hovedpersonen utendørs; mens Alberte vandrer rundt i områdene ovenfor byen, er Katinka låst fast i ett scenebilde, konditoriet. På tross av stiliseringen og fokuseringen rundt interiør, får vi imidlertid også i Kranes konditori en fornemmelse av topografi.

Mens svingdøra i konditoriet er vendt mot byen, er de store vinduene vendt mot sjøen og fjellene. Og Hurtigruta er et viktig innslag i byens liv: «Fru Krane, Larsen og Sønstegård styrter til vinduene. For hvad som enn foregår, hurtigruten må en se komme inn».

Spillefilm i Kragerø

I 1951 lagde den danske regissøren Astrid Henning-Jensen en spillefilm av romanen, etter eget manus. Den er spilt inn i Kragerø, og den kystbyen og det landskapet som kommer til syne i filmen, har et klart sørnorsk preg. Konditoriet i filmen har ikke utsikt mot havet med fjellene bak, som i romanen, men mot bygatene. Mens det i romanen er «snesklett» den andre dagen, er det et varmt sørnorsk sommerregn vi får se i filmen, og de få vårtegnene i romanen, med fremdrevet bjørkeløv på bordet, er erstattet av en frodig vegetasjon. Opplevelsen av den skjøre, nordnorske våren blir dermed borte.

Videre er sammenligningen av konditoriet med finere steder sørpå utelatt, tematisering av avstand og landsdelens egenart likeså. Justus Gjør er i byen for å skrive om byjubileet og ikke om fisket i Finnmark, slik det heter i romanen. Ja, selve byen er mer selvbevisst i Henning-Jensens manus, de feirer fem hundre år, heter det, og ikke hundre, som i romanen. I Nord-Norge er byene gjennomgående unge (den eldste, Hammerfest, fra 1789, Tromsø fra 1794), den unge byens strebing i Sandels roman, den underliggende mindreverdighetsfølelsen hos borgerskapet, kommer imidlertid ikke fram i filmen.

Et samfunn i miniatyr

Byen i Kranes konditori er ikke bare småbyen generelt, det er ikke likegyldig hvor den ligger, aksen nord-sør og dikotomiseringen periferi-sentrum – samt opplevelsen av stedets og landsdelens egenart – fungerer som en klangbunn for replikker og reaksjonsmønstre. «Kranes konditori» ligger i Tromsø.

Samtidig er konditoriet et bilde på noe større enn seg selv. Når fru Krane, helt i slutten av romanen, utbryter om Stivhatten: «det er synd i ham, synd i alle», klinger uvegerlig de kjente linjene fra Strindbergs Ett drömspel (1902) i bakgrunnen: «Det er synd om människorna». Dette hever handlingen i stykket over Katinkas skjebne, konditoriet blir et samfunn i miniatyr.

Kommentarer til denne saken