Helsehjelp til folk der de er

NÆRHET: For å kunne gi helsehjelp til folk der de bor og lever, trengs leger som utdannes nært pasientene, og 
velger å bli der.Foto: Gaute Bruvik

NÆRHET: For å kunne gi helsehjelp til folk der de bor og lever, trengs leger som utdannes nært pasientene, og velger å bli der.Foto: Gaute Bruvik

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

UTFORDRING: Hvordan gi omsorgsfull helsehjelp til folk der de bor, og der de er i sine liv? Det er et viktig tema når 1.000 allmennleger fra Norden nå er samlet i Tromsø.

DEL

I denne uken er over 1000 allmennleger fra Norden og gjester utenfra samlet til vitenskapelig kongress i Tromsø. Livsvilkår og helse, desentralisert legeutdanning og omsorg ved livets slutt er viktige temaer.

Kongressen motto «Caring for people where they are» uttrykker en viktig utfordring for alle allmennleger og samarbeidende helsepersonell i primærhelsetjenesten. Disse ordene har dobbel mening: Hvordan gi omsorgsfull helsehjelp til folk der de bor, og der de er i sine liv?

Livsvilkår og helse

Anders Forsdahl, som senere skulle bli Nord-Norges første professor i allmennmedisin, arbeidet som distriktslege i Sør-Varanger på 60-70 tallet. Han undret seg over at folk i Finnmark hadde kortere levealder enn andre nordmenn, mens levestandarden var nokså lik i hele landet.

Gjennom forskning fant han at områder med høy spedbarnsdødelighet tidlig på 1900-tallet, slik som Finnmark, hadde redusert levealder 50-60 år seinere. En oppvekst i nød, sult og fattigdom og et seinere liv i velstand kunne altså gi økt sykelighet og tidlig død, spesielt av hjerte- og karsykdom.

Forsdahl var en av de første i verden til å vise en sammenheng mellom livsvilkår i barndommen og helse i voksen alder. Siden har forbindelsen mellom livserfaringer og helse blitt et stort forskningsfelt, og resultatene viser at erfaringer, både gode og dårlige, påvirker kroppen helt ned til cellenivå, gjennom hele livet.

Dette har mange kloke lekfolk og klinikere erfart i praksis, men i medisinsk teori er sammenhengen mellom kropp og sinn uklar, og de har mange steder hvert sitt sykehus. Hvordan kan den nye kunnskapen påvirke vår forståelse av menneskeorganismen, av sykdomsårsaker og av helsefremmende arbeid?

Under kongressen vil vi ha premiere på en dokumentarisk kortfilm om Anders Forsdahl og hans forskning. Vi tror filmen vil bli viktig både som et historisk og et framtidsrettet dokument.

Hjelp og utdanning der folk er

Allmennlegen er gjerne den nærmeste legen, i mer enn en forstand. Ofte har fastlegen gjennom mange års kjennskap til sine pasienter, deres familie og lokalsamfunnet mulighet til å forstå sammenhenger mellom sykdom, erfaringer og livssituasjon.

Når pasienten kommer på sykehuset, går ofte den lokale, relasjonelle kunnskapen tapt. Det kan gå ut over kvaliteten på både diagnostikk, behandling og oppfølging.

For å kunne gi helsehjelp der folk er, trengs leger som utdannes nært pasientene, og velger å bli der. Tradisjonelt utdannes leger på universitetssykehus i store byer. På slike sykehus er det størst fokus på sykdommer som trenger høyspesialisert og teknologisk avansert behandling.

Da medisinstudiet i Tromsø startet i 1973 var et av målene å utdanne leger til distriktene i Nord-Norge. Medisinstudentene skulle ha hele to måneder av sin praksis i allmennmedisin, noe som var nytt den gang. Dette har vært en suksess, og har bidratt vesentlig til å sikre legedekningen i nord. Når medisinstudiet i Tromsø nå skal revideres er det nettopp undervisningen i primærhelsetjenesten og i distriktene man ønsker å styrke, slik at framtidens leger fra Universitetet i Tromsø blir best mulig utdannet til møte folk der de er.

Omsorg hjemme ved livets slutt

I Norge dør bare én av sju i sitt eget hjem, resten dør på institusjon, hvorav omtrent halvparten på sykehus. En stor internasjonal studie har nylig vist at det står dårlig til i Norge på dette området sammenlignet med andre europeiske land.

Flere ønsker å være hjemme den siste tiden av sitt liv, f.eks. ved langtkommet kreftsykdom, dersom forholdene legges til rette for det. Den dødssyke og de pårørende må være trygge på at de kan få hjelp døgnet rundt av helsepersonell som kjenner familien, og som har erfaring med lindrende behandling.

Det krever et tett samarbeid mellom hjemmetjenesten, kreftsykepleier og fastlege, og mulighet for råd fra kreftlege eller palliativt team. Forskning viser at allmennleger synes at omsorg ved livets slutt er noe av det mest utfordrende, men også mest givende, ved legegjerningen.

Ett helsevesen i stedet for to

I en artikkel i Nordlys i forrige uke fikk vi vite hvordan sykestuen i Nordreisa gir tilbud om pleie og behandling i nærmiljøet for mennesker i livets sluttfase. Mange andre sykestuer i nord gjør det samme.

Samarbeidet mellom kreftavdelingen ved Universitetssykehuset og primærhelsetjenesten i Nord-Norge gjennom «Lindring i Nord» har betydd mye for å styrke den lokale kompetansen innenfor palliativ behandling.

Dette samarbeidet viser hvordan primær- og spesialisthelsetjenesten på sitt beste kan fungere som et sammenhengende tilbud til befolkningen, og er et eksempel på hvilke muligheter som ligger i spille på lag i helsevesenet. Dette lagspillet oppfatter vi som intensjonen i samhandlingsreformen.

Artikkeltags