Grønland: Ny oljenasjon i nord?

Av

Amerikanske geologer har skapt forventninger som får blodet til å koke i det gamle riksfellesskapet mellom dansker og grønlendere.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Kappestriden om sokkelen ved Nordpolen er i gang. Stikk motsatt av den russiske flaggplantingen på havbunnen har danskene forsøkt seg på overflaten.

I juli gikk det svenske forskningsfartøyet «Oden» fra Tromsø med danske geologer for å undersøke Grønlands sokkel opp mot Nordpolen. Men selv om skipet fikk hjelp av en russisk isbryter, måtte «Oden» gjøre vendereis. Voldsomme ismasser stengte for danskene og grønlendernes framstøt mot klodens topp. Likevel har oljefeberen grepet befolkningen på verdens største øy.

For tida er Grønland et av nordområdenes store paradokser. Grønlendere og dansker er rørende enige om å stå sammen i oppgjøret med Russland, USA og Canada om å kreve retten til sokkelen opp til Nordpolen. Men de to parter i riksfellesskapet er rykende uenige om hvordan inntektene fra et grønlandsk oljeeventyr skal fordeles når store forekomster allerede nå lokaliseres på Grønlands ubestridte sokkel.

Store penger

Krangelen toppet seg da amerikanske geologer nylig la på bordet rapporter om at det ligger om lag 31 milliarder tønner olje og venter på et dansk-grønlandsk framstøt. I verdi svarer det til 10.000 milliarder danske kroner eller om lag 3000 års støttemidler som grønlenderne årlig får fra den danske stat. Men i god tid før oljeselskapene er kommet i gang på sokkelen, har forhandlingene blitt utsatt. Det er ikke så merkelig. I forlengelse av drømmen om store penger ligger også spørsmålet om Grønlands framtid.

I utgangspunktet var avtalen at Grønland skulle få de første 75 millioner av inntektene som deretter skulle fordeles likt på de to parter, mens Danmarks andel skulle veies opp mot det årlige blokktilskudd til grønlenderne. Men nå truer det grønlandske hjemmestyret med å opprette et eget grønlandsk energiselskap. Det vil i så fall få navnet Gong i motsetning til det danske energiselskapet Dong. Dersom danskene skal ha en andel av grønlandske Gong, vil grønlendernes ha retten til en andel av danske Dong.

Gong og Dong kan bli en skjebnesvanger utvikling i nordområdene. Mange ser for seg at formidable inntekter kan sette fart i den grønlandske drømmen om selvstendighet. Om dansker og grønlendere vinner fram i kampen om Nordpolen, er en annen sak. Den ligger på den utenrikspolitiske siden av riksfellesskapet og i utenrikspolitikken er det København som sitter i førersetet. I verste fall for danskene og i beste fall for mange grønlendere: Et oljeeventyr i nord kan rive Grønland løs som selvstendig nasjon på den nordlige halvkule.

Gudsord og handelsmonopol

Uansett ryker det enda en gang i de sørgelige ruinene av den gamle nordiske union som dronning Margrethe I dro i gang i 1538. Den gang var svenskene med sammen med Norge, Island og Færøyene. Svenskene stormet ut av unionen i 1523 etter det store stockholmske blodbadet, som var danskenes mislykte forsøk på å holde unionen samlet. I 1814 forsvant nordmennene til Sverige etter at danskene var kommet på den gale siden i Napoleons-krigene og fått skikkelig juling av den britiske flåte. På det tidspunkt var den norske presten Hans Egede kommet til Grønland, som i årene etterpå ble kolonialisert for Danmark i den famøse blandingen av gudsord og handelsmonopol. Under andre verdenskrig var Danmark okkupert av Tyskland og Island av britene. I 1944 tok islendingene sjansen på å vri seg ut av grepet til den danske kolonimakten.

Slik ble en ny statsdannelse skapt på den nordlige halvkule i verdenskrigens kjølvann. Den gamle union hanglet videre med Grønland og Færøyene på slep både i det 20. og et stykke inn i det 21. århundre. I slutten av 1970 fikk begge land retten til egne ressurser, som den gang gjaldt fiskebestandene.. Kolonimakten ble til hjemmestyre. Men både på Færøyene og på Grønland har drømmen om løsrivelse fått næring fra nye generasjoner som stadig ser ydmykelse i de gamle koloniale forbindelser til danskene. Det eneste som har holdt riksfellesskapet i live, er de danske «bloktilskudd», som utgjør 3,2 milliarder årlig bare til grønlenderne.

På vakt

Ikke er det særlig oppbyggende heller for en avansert, nordisk velferdsstat å bli identifisert som en av de siste kolonimakter i Europa. I 1951 ga regjeringen i København USA lov til å bygge Thule-basen på Grønland uten å spørre grønlenderne. Lokalbefolkningen i området ble fordrevet til andre og magrere fangstområder som følge av militariseringen under den kalde krigen. I 1990-årene kom amerikanerne tilbake med planene om et rakettskjold. For fem år siden fikk USA rett til å oppgradere Thule-radaren.

Nå har amerikanske geologer skapt forventninger som får blodet til å koke i det gamle riksfellesskapet mellom dansker og grønlendere. Danskene er på vakt. De føler ennå at de ble snytt av nordmennene, da grensene ble trukket i Nordsjøen i 1950-og 60-årene, fordi den daværende utenriksminister hadde drukket for tett av whiskyflasken. Den myten har danske forskere tatt knekken på i ettertid. Men sannheten er at oljeproduksjonen i Nordsjøen er på retur. Det er nordområdene som lokker, blant annet også sokkelen rundt Nordpolen, selv om ingen kjenner olje- og gassforekomstene på klodens topp.

Og hvis det er en trøst for nordnorske olje- og gasstilhengere, som snart må forholde seg til nye tilstander i det arktiske miljø: Fisk, miljø og global oppvarming har så langt ikke vært tema i kampen om den grønlandske oljedrømmen.

Artikkeltags