Gigantfusjonen i et regionalt perspektiv

Av

At giganten i større grad vil orientere seg mot internasjonale farvann, er et sterkt signal som utfordrer lokale og regionale strategier.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Mens oljeselskapene Norsk Hydro og Statoil framviste sjelden enighet i sine planer om sammenslåing denne uken, peker analyser av fusjonen i forskjellige retninger. Fra nasjonalt hold har det kommet både positive og mer kritiske kommentarer fra politikere, leverandører og fagforeninger. Etter alt å dømme er denne sammenslåingen viktig for nasjonal petroleumspolitikk. Men hva får den å si for regional utvikling? Hvilke strategier har selskapene i dag? Hvordan er disse formet? Hva kan vi vente fra den nye giganten?

Den kjente norske maktutreder Johan P. Olsen viste i 1989 at norske folkevalgte organer styrte lokalisering av utbygginger både til bestemte regioner og innenfor regioner. 15 år seinere slo det statlige effektutvalget fast at slike ambisjoner står langt svakere i dag. Svekkingen av statens politikk for regional utvikling av petroleumsvirksomhet, samt den reduserte styringsmuligheten over selskapene, medfører en stadig mer uklar rollefordeling mellom myndigheter og næringsliv. Når staten overfører ansvaret for regional utvikling til fylkeskommunen, oppstår det i tillegg et misforhold mellom ansvarsområde og ressurser.

I sum har den politiske tilbaketrekking medført at andre aktører enn staten må stå for den regionale utviklingen. Derfor er oljeselskapene ofte blitt drivere i arbeidet med regional utvikling. De sitter med konsesjoner til leiting og utvinning av ressurser. De utformer rammevilkårene overfor leverandørene og er enerådende i defineringen av ulike kontraktregimer.

Åpent spørsmål

Med sammenslåingen møter regional leverandørindustri i framtiden ett norsk selskap framfor to konkurrerende. Vil et samlet gigantselskap ta hensyn til små og uerfarne leverandører? Det er foreløpig et åpent spørsmål. Uavhengig av situasjonen for leverandørene uttrykker oljeeksperter frykt for leitemangfoldet på norsk kontinentalsokkel. Antall leiteaktører forvitrer og sammenslåingen kan bidra til en maktkonsentrasjon som kan gi svekkede utsikter for leting i såkalte umodne områder. For regional utvikling er de såkalte umodne områdene i nord etter alt å dømme av stor betydning.

Selskapenes strategier, praksis og posisjon i regional utvikling i dag henter mye av sin forklaring fra historien. Norsk Hydros erfaring med oppbygging av lokalt og regionalt næringsliv har vært delt. På den ene side har selskapets engasjement skapt utvikling og arbeidsplasser. På den annen side har selskapets omstrukturering skapt betydelige utfordringer for de stedene Hydro var etablert. Avhengigheten til Hydro «sitter i» lokalsamfunn, og for nærings- og samfunnsliv har Hydros tilbaketrekking medført sosiale og kulturelle utfordringer. Mye tyder på at denne erfaringen er en viktig lærdom for Hydro, og at den gjenspeiler selskapets strategier for involvering med bedrifter, lokalsamfunn og utviklingsprosesser i forbindelse med utbygging av petroleumsprosjekter. Selskapet frykter en for sterk kapasitetsoppbygging og en for sterk ensidighet.

Statoils historie er kortere, og har først og fremst vært knyttet utviklingen av et statlig redskap for norsk petroleumspolitikk. Selskapet har hatt en avgjørende funksjon i utøvelsen av petroleumspolitikken og utviklingen av en norsk oljepolitisk modell. Med Statoil sikret staten seg kontroll over oljeinntektene, og myndighetene bygde opp en nasjonal leverandørindustri i kjølvannet av Statoils oppdrag. En av maktbasisene for dette var den politiske støtten norsk oljepolitikk hentet fra ordførere i hele landet. Derfor arbeider Statoil aktivt med å utvikle sine leverandører i nye petroleumsregioner gjennom bedriftsengasjement, eierskap og deltakelse i utviklingsprosesser.

Ulike erfaringer

Norsk Hydro og Statoil har i tillegg ulike erfaringer basert på bygging av anlegg til havs og på land. Mens Hydro har stor erfaring med bygging av anlegg på land og til havs, har Statoil mest erfaring med bygging til havs. Disse erfaringene nedfeller seg også i selskapenes strategier for kontraktsregimer på norsk sokkel. Helhetlige kontrakter der både innkjøp, anskaffelse og bygging inngår i en og samme kontrakt, ser ut til å skape gunstige vilkår for Hydros leverandører i forbindelse med Ormen Lange.

Nasjonale leverandører har tradisjonelt stilt sterkt i konkurransen på norsk og internasjonale sokkel når helhetlige kontrakter er blitt lagt til grunn. Oppsplitting av kontrakter i ulike deler med ingeniørarbeid på den ene siden, og bygging på den andre, medfører at kampen om kontrakter baseres på prisen på byggetimer. Denne modellen viser at nasjonal leverandørindustri møter hard konkurranse. Hydros erfaring fra Sunndalsøra og fra bygging av Troll og Oseberg – har vært viktige elementer i beslutningen av kontraktsstrategier for Ormen Lange. Hydros kontraktsstrategier trekkes her fram som et element som fremmer regional utvikling.

Flere utfall

Fordi selskapene er viktige regionale utviklingsaktører kan sammenslåingen av Statoil og Hydro skape flere utfall for regional utvikling: Et alternativ er Statoils eksisterende regionale engasjement: Deltakelse i utviklingsprosesser og involvering i næringslivet med eierskap i bedrifter.

Et annet er nedfelt i Hydros uttalte historie der samfunnsansvaret får et annerledes uttrykk og frykten for uheldige samfunnsmessige konsekvenser gjennom stor avhengighet til en, bestemt utviklingsaktør – holdes høyere enn hensynet til oppbygging av nye leverandører.

Det tredje kan være en sammensmelting av de to selskapenes strategier: Kanskje rendyrkes selskapenes engasjement i regioner til kun å gjelde konkrete prosjekter som har relevans for selskapets kjernevirksomhet?

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Til sist kan behovet for et mangfold i leitesektoren medføre at internasjonale selskaper i større grad trer inn på norsk sokkel. Kanskje blir deres strategier førende for regional utvikling i nord. Hva disse er, vet vi lite om i dag.

Utvikling i nord

Gir gigantfusjonen nye muligheter for regional utvikling i nord? Forventningene om selskapenes medvirkning til regional utvikling fungerer på mange måter som uformelle rammevilkår for selskapene. At det nye selskapet blir en betydelig transnasjonal aktør med vesentlige muskler, kan medføre at forventningene om selskapets samfunnsansvar vil øke parallelt med selskapets verdistigning. Utformingen av strategier for samfunnsansvar kan foregå i dialog med interessenter.

Den nye oljegiganten kan imidlertid motsette seg en slik prosess. At giganten i større grad vil orientere seg mot internasjonale farvann, er et sterkt signal som utfordrer lokale og regionale strategier. Vil en sterkere internasjonalisering av selskapet nedtone oppmerksomheten på norsk sokkel, og medføre at selskapene ikke lenger er avhengig av samfunnsstøtte fra regionalt hold? Behovet for nye aktører kan da melde seg. Kanskje er det behov for en «motaktør» til selskapet enten i form av økt statlig engasjement, eller en ny internasjonal aktør på norsk sokkel som er med på å erstatte dynamikken i den nåværende Hydro-Statoil-relasjonen på norsk sokkel?

Artikkeltags