Fusjoner har sin egen poesi. I begrunnelsen for å slå sammen organisasjoner snakkes det gjerne om synergier og samspillseffekter. Én pluss en skal bli mer enn to. Det trekkes opp store vyer og ambisjoner. Sammenslutningen skal gi gevinster for alle.

Men forandringer skaper også motstand. Der noen ser muligheter, ser andre trusler. Den konkurrerende versjonen er derfor at omorganiseringen betyr en svekking eller nedlegging av dagens virksomhet. Her blir det som eksisterer omtalt i rosenrøde vendinger. Det sies at forandringene truer noe som er verdifullt og lovende, men som samtidig er veldig utsatt og sårbart.

Det nye universitetet

Fusjonen mellom Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø er ikke noe unntak fra dette velkjente mønsteret. Den er diktekunst i bunden form. Visjonen er å skape en ny og mer slagkraftig organisasjon.

Mens Høgskolens styrke er profesjonsutdanningene og den brede kontakten mot yrkes- og praksisfeltene, er Universitetets styrke forskningen og den akademiske tyngden. Ved å kombinere det beste fra begge virksomhetene, skal det skapes et universitet som markerer seg tydeligere på et høyt internasjonalt nivå, som spiller en sterkere rolle i forhold til landsdelen og nordområdene, og som hevder seg bedre i konkurransen om studenter, dyktige fagfolk og økonomiske ressurser.

Etter at Kunnskapsdepartementet den 21. april sa ja til fusjonsplanene, jobbes det nå i første omgang med å få fastlagt ledelses- og styringsordningene og den organisatoriske hovedstrukturen for den nye institusjonen. Dernest skal det arbeides videre med det faglige innholdet, plasseringen av oppgaver og lokaliseringen av aktiviteter.

Det er lagt opp til at det nye universitetet skal ha få fakulteter. Siktemålet er å få til en bedre horisontal samordning på tvers av utdanninger og forskningsområder samt å forenkle den vertikale styringen. I tillegg legges det vekt på at alle fakulteter skal ta del i fusjonen. Ingen skal bli stående på sidelinjen.

Sunn skepsis

Fusjonsprosesser koster. De legger beslag på tid og krefter som kunne vært brukt til andre ting. Nye systemer og løsninger skal utvikles og iverksettes. Skal en fusjon bli vellykket, må den derfor ikke bare addere to separate organisasjoner. Prosessen må også brukes som en anledning til en selvkritisk gjennomgang av eksisterende virksomheter og en sjanse til å skape noe som er annerledes og bedre enn i dag.

Fusjonsprosessen i Tromsø har allerede vist at det er en vilje til å eksperimentere og fornye. En rekke grupper har vært i sving, og det er utløst mange nye tanker og ideer. Ulike initiativ og samarbeidsprosjekter er blitt lansert.

På den andre siden er det også betydelige motforestillinger til fusjonen og til de konkrete endringsforslagene som har kommet opp. Dette kan ses som en sunn skepsis til styringskåte og reformivrige ledere. Mange er stolte over sitt fag og forpliktet i forhold til den virksomheten som er bygd opp.

Motforestillingene vitner om at universiteter og høgskoler ikke bare er formålstjenlige organisasjoner, men institusjoner som det er knyttet verdier og følelser til. Forandringer berører derfor identiteter, tilhørigheter og viktige symboler.

Symbolsaker

Den saken som hittil har skapt størst engasjement, er typisk nok logo-saken. Kravet har vært at det nye Universitetet i Tromsø må beholde logoen med Odins to ravner, Hugin og Munin. Likeså har det blitt mobilisert for å slå ring rundt blant annet Norges fiskerihøgskole og Det juridiske fakultet. Som mange andre deler av den nye institusjonen, ønsker de en selvstendig plass i solen.

Men hvis alle disse ønskene skulle oppfylles, ville resultatet bli en tonivåmodell med et stort og uhåndterlig antall institutter. I stedet går fusjonsledelsen inn for en trenivåmodell med få fakulteter, men hvor det er rom for ulike profilerte enheter innenfor hvert fakultet.

Det er altså ikke snakk om å avvikle verken juss, marine fag, lærerutdanning eller andre tilbud.

Et universitet er en legemliggjøring av organisert skepsis. Hovedoppgaven er å utfordre etablerte tenkemåter og sannheter. Det samme må gjelde i forhold til måten som egen virksomhet blir organisert og drevet på. Nettopp når bevaring av organisatoriske enheter blir et mål i seg selv, kan det være god grunn til å tenke nytt.

Fusjonenes poesi lokker fram fantasier, følelser og stemningsbilder. Disse kommer vi til å leve med videre. Da er det viktig at de ikke svartmaler og leder oss selv og andre inn i melankolien, men at de representer en åpen og konstruktiv diktekunst.