I det siste året har vi vært på mental flyttefot. Vi har skiftet adresse. Mens vi tidligere befant oss i Nord-Norge, er vi nå blitt en del av nordområdene.

Vi er ikke helt sikre på hva vi har brutt opp fra. Enda mindre vet vi om hvor vi er havnet. Men vi har latt oss fortelle at vi er kommet til et bedre sted. For Nord-Norge var ensbetydende med tilbakeliggenhet, distriktspolitikk og offentlige subsidier. Det var en stakkarslig og bortgjemt utkant.

Nordområdene er derimot begivenhetenes sentrum – et ressursrikt område med store vekstpotensialer. Vi har reist fra en problemregion til mulighetenes region. Endelig vinker framtida lyst imot oss. I alle fall er vi blitt fortalt det.

Petroleumsfyrt utvikling

Hva var det som satte denne flytteprosessen i gang? Hvorfor dukket nordområdene opp som et forlokkende alternativ? Den viktigste grunnen var åpenbart utsiktene til en storstilt olje- og gassutbygging i nord. Med høye oljepriser og optimistiske anslag over uoppdagede ressurser i Arktis, pekte Barentshavet seg ut som den nye petroleumsprovinsen. Til forskjell fra Midtøsten, dreide det seg om et politisk stabilt forsyningsområde. Fra Barentshavet var det også kortere avstand til de sentrale markedene i Europa og USA. Dessuten var ny teknologi med på å øke tilgjengeligheten.

Petroleumsvirksomheten kunne foregå stadig lengre til havs, på større dyp og i isfylte farvann. Snøhvit var med andre bare opptakten til større eventyr. De aller største ventet i russisk sektor. Nordområdene har derfor vært et petroleumsdrevet prosjekt.

Men med oljeselskapene på vei nordover, ble de store hav- og sokkelområdene utenfor Nord-Norge mer synlige for sentrale beslutningstakerne. Etter at den kalde krigen var over, hadde de havnet i skyggen av nye internasjonale brennpunkter. Nå fanget de vidstrakte områdene i nord, med sine uante verdier, økt oppmerksomhet. Her var det en region som sto overfor et økende press i form av oljevirksomhet, fiskeri, turisme, skipstrafikk og langtransporterte miljøgifter. Balansert og bærekraftig ressursutnyttelse ble derfor viktige stikkord.

Samtidig ble det klart at den norske innkasseringen av naturrikdommene ikke kunne tas for gitt. Fortrinnene var basert på suverenitets- og rettighetsforhold definert gjennom havretten, Svalbardtraktaten og andre folkerettslige bestemmelser, som var avhengige av internasjonal anerkjennelse og respekt. Dette aktualiserte de sikkerhetspolitiske spørsmålene.

Uten venner

For Russland var igjen på økonomisk og politisk frammarsj, takket være høye olje- og gassinntekter. Både EU og USA beilet til Russland for å sikre sine egne energiforsyninger. Norge sto dermed i fare for å miste sine gamle allierte.

Under den kalde krigen hadde de asymmetriske maktforholdene mellom Norge og Russland i nord blitt holdt i sjakk gjennom blokkpolitikk og internasjonal terrorbalanse. Nå var Norge i ferd med å bli isolert, uten ryggdekning og støtte for sine krav og interesser. Med uavklart delelinje med Russland, strid om hvilket regime som skulle gjelde i havområdene utenfor Svalbard og nye sokkelkrav utenfor 200 mils økonomisk sone, skapte dette en problematisk situasjon. I tillegg kom klimaendringene, som så ut til å ville gi seg ekstra store utslag i arktiske strøk. Den globale oppvarmingen var alarmerende.

På den andre siden ble de nordlige områdene mer økonomisk interessante. Nedsmeltingen av polisen gjorde det lettere å komme til med petroleumsutvinning. Dessuten åpnet det seg en nordlig sjørute, som kunne redusere transporttiden mellom Europa og Asia med nærmere to uker.

Alt dette bidro til å sette nordområdene på dagsorden. Begrepet ble kjent gjennom Orheimutvalgets innstilling (NOU 2003: 32) og St.meld. nr. 30 (2004-2005). Gjennombruddet kom med Stoltenberg-regjeringens Soria Moria-erklæring, som utpekte nordområdene til Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Deretter fulgte utenriksminister Jonas Gahr Støres tale i Tromsø den 10. november 2005 og NHOs årskonferanse knapt to måneder seinere. Med dette var nordområdene iscenesatt som et nytt nasjonalt megaprosjekt. Norges interesser i nord skulle sikres gjennom kunnskap, eksemplarisk forvaltning og mangesidig dialog. Nordområdene var med ett blitt et kjempemessig fluepapir. Alle nye initiativ og konferanser skulle ha et nordområdefortegn.

Nord-Norge på retur

Men nordområdene meldte seg også på et tidspunkt hvor Nord-Norge-forankringen var svekket. Det var mindre å gi avkall på. Nord-Norge var et forestilt fellesskap som hadde sin storhetstid på 1960- og 70-tallet, knyttet til utkantprotest og nei til EEC. Dette var en viktig kulturell mobilisering. Ingen trengte lenger å skjemmes over å være nordfra og snakke dialekt.

Men det ideologiske innholdet var en nostalgisk dyrking av fortida. Nord-Norges ikoner ble sjarken, småbruket og reingjerdet. Paradoksalt nok ble den regionale forskjelligheten løftet fram idet landsdelen ble mer og mer lik landet for øvrig. Den nordnorske reisningen falt også sammen med etableringen av de nye fylkeskommunene, som delte Nord-Norge i tre. Deretter fulgte en samisk og kvensk mobilisering. Landsdelsutvalget for Nord-Norge gikk hen og inkluderte hele Nord-Trøndelag, og det utviklet seg en rekke grenseregionale samarbeidsopplegg for Nordkalotten, Den nordlige periferi, Barentsregionen, Arktisk råd osv.

Nordlys-redaktøren – godt hjulpet av professor Kjell Arne Røvik fra Universitetet i Tromsø – prøvde for noen år siden å mane fram «de nye nordnorske stemmene». Det ble en traurig kampanje, som bare terget på seg de gamle høvdinger. Ingen av dem stilte det mer grunnleggende spørsmålet: Er Nord-Norge fortsatt relevant som identitetsmarkør og kulturell referanse?

Etter at vi har fått nordområdene som ny adresse, er tilknytningspunktene blitt ytterligere svekket. Til forskjell fra Nord-Norge, mangler nordområdene en tematisk og geografisk avgrensning. Det er denne åpenheten som har gjort begrepet attraktivt. Alle kan legge sitt eget innhold i det. Nordområdene er et fatamorgana. Men samtidig er det håpløst som identitetsprosjekt. Vi vet ikke hvor vi er havnet, og vi vet heller ikke om vi lenger utgjør noe «vi». I Bodø snakker de stadig om Nordland, i Harstad om Hålogaland, i Kirkenes om Barentsregionen og i Karasjok om Sápmi. Hvem er egentlig nordområdingene?