Norsk bistand er under lupen i NRKs dokumentarserie «Den gode viljen». I kveld skal det handle om gammeldags fiskeribistand, den gangen vi sendte den dårligste tørrfisken til Afrika og kunne sikre oss fiskekvoter ved å gi riktig maktmann en Rolex-klokke.

Det er lett å si at alt ikke var like vellykket den gangen, selv om en del av bistanden absolutt fungerte. Det er like lett å si at det var en fornuftig tankegang som lå bak, nemlig begynne med noe av det vi nordmenn kan – fisk og fiskeri. Prinsippet er rett og slett så fornuftig at jeg mener det bør følges – også i vår moderne utviklingspolitikk. Norge bør tilby bistand på områder der vi kan noe og har kompetanse.

Enda bedre bistand

Som tromsøværing er jeg stolt av at byen min er internasjonalt engasjert, ikke minst i fiskerisektoren. Tromsø er med på å bidra til at verden går framover, og at folk får det bedre også andre steder i verden.

I regjering tar vi nå dette ett skritt videre. I den nye strategien for matsikkerhet står tiltak knyttet til fisk og marine ressurser sentralt. Men vi vil ha flere innspill til hvordan vi kan sørge for at bistanden fungerer enda bedre, også fra flinke fagfolk i Tromsø.

Fra de aller tidligste tider har nordmenn vært avhengige av og brukt havet. Både som matfat og kommunikasjonsvei. På godt og vondt har vi levd av og med havet. På godt har det gitt oss to sterke bein å stå på.

Vi har gjennom generasjonene fått god kunnskap om forvaltning av havet og rikdommen derfra, og vi har i århundrer vært globetrottere som har stiftet kjennskap til andre land og kulturer. Det er havet som har gjort Norge til noe mer enn et «pottitland», og vært grunnlaget for rikdommen vi som nasjon bygget opp før oljen.

Gjennom ansvarlig forvaltning kan havet, i motsetning til oljen, være en utømmelig kilde, både til mat og inntekter. Og er det noe utviklingsland trenger så er det nettopp det; mat og inntekter.

Vi har lært mye

Å drive med bistand i dag, er noe ganske annet enn det var for 40 år siden. Selv om mange nordmenn den gang hadde «seilt på de sju hav», og sett både Afrika og India, var både holdninger og kulturkunnskap helt annerledes enn i dag.

Den gang var tankegangen at vi skulle gi andre noe vi mente de hadde bruk for. Det var vi som visste best. Det vi glemte den gangen, var at vi nok visste best hva som virket her, men kanskje ikke der. Heldigvis har vi lært.

I dag bruker vi bistandspengene på en helt annen måte. Vi går ikke inn i noen prosjekter hvis det ikke finnes en reell etterspørsel. Prosjektene skal være det lokalsamfunnet sier de har behov for, det skal være tydelige skott mot korrupsjon, det skal være basert på partnerskap og ikke veldedighet, og det skal komme flertallet i samfunnet til gode.

Verdifull kunnskap

Hvordan kan vi klare det på fiskerisiden? Norge ligger veldig langt unna både Afrika og Asia. Det vi kan om forvaltning av havets ressurser knytter seg vel i første rekke til nordlige, kalde farvann?

Jeg mener Norge er unikt i denne sammenhengen. Vi har over lang tid, ikke minst i Tromsø, bygget opp en verdifull kunnskap om fiskeriforvaltning. Det er kunnskap med verdi langt utover våre egne farvann. Dette gjelder både lovgivning og regelverk, kontroll og oppsyn, ressursforvaltning av både villfisk og oppdrettsanlegg, samt kontroll av miljø og forurensning. Det kan vi alle være stolte av!

Gode fiskeriprosjekter

Forskere fra Fiskerihøgskolen ved Universitetet i Tromsø, er allerede engasjert i gode, internasjonale fiskeriprosjekter. Der gir de til beste den kunnskapen vi har bygget opp, både her og i fattige land.

Ett eksempel er et prosjekt om småskalafiskeri. Der har forskerne gått dypt inn i forholdene for småskalafisking i utviklingsland (POVFISH). De fleste fiskerne i fattige land er ikke storfiskere, men går ut med båten for å dra opp middag til familien og kanskje å selge en fisk eller to.

Mange av dem lever i fattigdom. Skal livet bli bedre for dem, må vi vite mest mulig om hva som er årsaker og virkninger, før vi kan gå videre og planlegge gode prosjekter for å skape endringer.

Forskere fra flere land er med i dette internasjonale prosjektet, men det ledes av Universitetet i Tromsø og Center for Marine Resource Management. Det handler ikke nødvendigvis om å bruke de store pengene, men det handler om å bruke dem smart.

Verden trenger kunnskapen

Vi skal bruke det vi har lært oss gjennom alle årene vi har drevet med bistand, og den gode kunnskapen vi har bygget opp, ikke minst når det gjelder fiskeri. Dette er kunnskap som verden har bruk for, og som vi som nasjon og ikke minst våre sambygdinger borte i Breivika kan til fingerspissene.

Jeg vil derfor at vi skal lære av de feil vi har gjort i de tidlige fiskeriprosjektene, men vi skal absolutt ikke slutte med fiskeribistand – snarere tvert om.