En kommentar til Stian M. Landgaard, Herrer i åndenes rike, Aschehoug 2006
Ofte er fiksjon bedre som avsløring av uhumske fakta enn all annen form for beskrivelse. I fiksjonen kan nemlig en eneste avslørende detalj følges opp slik at man ser hvor galt den fører av sted. Detaljen gjør at man i mylderet av hendelser finner en avklart, men for de fleste overraskende sammenheng.
Stian M. Landgaards bok gjennomfører en slik avsløring: Først presenterer den en av herrene i åndenes rike, professor Halvorsen på Filosofisk Institutt i Tromsø. Så presenterer den professor Halvorsens undervisning, og en studentledet kritikk av den. Professor Halvorsen er faglig usikker og skjuler seg bak pensum, og avviser all diskusjon av fortolkninger som går ut over all round-forståelsen av det emnet han underviser over. Studentene er sjokkerte. Forskningsbasert undervisning med diskusjon er kjernen i kvalitetsreformen. Men Halvorsen krever rasende at studentene skal respektere den enkle all round-tilnærmelsen han legger fram som erstatning for forskningsbasert undervisning, eller bli jaget på dør.
Hevn
Studentene gir seg ikke. De tar saken opp i studentavisen. Professor Halvorsen og de andre herrene i åndenes rike som nå føler seg latterliggjort har imidlertid forberedt en hevn. De tar i bruk en administrativ reform om ledelse «ovenfra og ned» som de norske universitetene har innført parallelt med kvalitetsreformen – for å ta knekken på de oppsetsige studentene.
Strategien er å innføre såkalte all round-sensorer. Innføringen forberedes i skjul på bakrommet hos administrativ leder Bakke, ifølge boken. Den vedtaes fordi det store flertallet av ex. phil lærere som selv mangler forskningskompetanse nå – med hjemmel i den nye styringsordningen – kan stemme ned faglærerne i kraft av sitt antall uten å ta hensyn til deres advarsler. All round-sensorene er nemlig ikke spesialister, men er ofte hentet blant ex..phil. lærerne. Det sikrer ex. phil-lærernes deltakelse på fagstudiet i filosofi uten å kreve dokumenterbare faglige kvalifikasjoner.
Boken setter kanskje polariseringen mellom fagstudiet og ex. phil noe på spissen, men viser så hvordan hevnen overfor studentene gjennomføres: De frekke studentene får alle B av all round-sensorene og Halvorsen får sin hevn. Studentene klager på karakteren, men straffes av den grunn enda mer idet de i neste omgang settes nok et hakk ned og bedømmes til C. Her er boken treffende: På filosofi i dag er det ingen lenger som tør å klage på eksamen. Dermed flytter boken blikket over på kvalitetsreformen.
Fakta overgår fiksjon
Det skandaløse er at all round-begrepet på Institutt for filosofi brukes til å redefinere kvalitetsreformens innhold. Dermed har fagstudiet på samme institutt ødelagt sine muligheter til å rekruttere våkne studenter som stiller krav om forskningsbasert undervisning. En del av Universitetet i Tromsø er ødelagt som seriøst studiested.
Men fakta overgår ofte fiksjonen. All round-tenkningen på filosofi har senere gått over alle grenser, noe Landgaard (naturlig nok) ikke har tatt med i sin bok. I dette semestret møter de nye begynnerstudentene ved UiTø opp til en undervisning som ligger nært opp til den undervisning mange av dem kunne fått på sine hjemsteder uten overhodet å ta turen til Tromsø.
Dessuten møter de mange lærere som er pålagt et undervisningsopplegg lærerne ikke selv faglig kan akseptere, og som de derfor heller ikke vil kunne stå inne for overfor studentene. Det hele minner om undervisningen i distriktene, hvor ex. phil.-lærerne reiser «rundt overalt» fra garnison til garnison og underviser mange timer i strekk for å komme gjennom pensum med studentene som passive mottakere. Normen for etikkundervisningen på den en gang så velrenommerte Tromsøvarianten kommer tydeligvis fra militærundervisningen som den nåværende instituttbestyrer hele sitt voksne liv har hatt et sugerør ned i.
Tap av frihet
Både examen philosophicum og selve fagstudiet i filosofi har fått et utvendig preg hvor lærernes faglige forståelse overprøves gjennom beordringer, av en ledelse som også forlanger å få bestemme over lærernes forskning. Det er ikke bare Landgaard som nå protesterer på vegne av studentene. Nå protesterer også flertallet av ex. phil-lærerne som vil noe med sin undervisning mot tapet av akademisk frihet.
I boken blir administrativ leder Bakke kjeppjaget nedover Breiviklia. Men i virkelighetens verden er protest en farlig sport. Ikke rart at fagforeningene i dagens situasjon er brakt inn i bildet. Hva er det som skjer med Universitetet i Tromsø etter at ansvaret for fagene ble overlatt til tilfeldige instituttbestyrere alene? Jeg mener Landgaards bok kan starte en diskusjon som kaster mer lys over dette.
Og hva med studentene? Dagens påmeldte ex. phil-studenter, som kanskje til dels er lurt til byen på falske premisser, bør be om erstatning, når de ser forfallet som skjuler seg under annonsene for ex. phil i Tromsø.