Terra-saken er endt opp som et storstilt svarteperspill. Etter at tapene var et faktum, har det vært en kamp om fordelingen av skyld og skam.

Hvem er syndebukkene? Er det de griske og kyniske meglerne i Terra Securities, som lokket kommunene med høy avkastning for lav risiko? Er det de naive og uansvarlige lokalpolitikerne? Er det de inkompetente rådmennene? Eller må ansvaret plasseres hos tidligere kommunalminister Erna Solberg, som ikke stanset kommunene? Og hva med de 78 sparebankene som står bak Terra-Gruppen?

Beskyldningene har lenge haglet alle veier. Felles for medieoppslagene er at de har fokusert på aktørenes moralske kvaliteter. Det er noen som har sviktet og som må bebreides. I den grad det blir antydet en systemsvikt, er det tilsynsorganene som ikke har gjort jobben sin. Men Terra-saken er ikke så spesiell. Den føyer seg inn i en lang rekke av finansskandaler og økonomiske svindler som vi har opplevd i de seinere årene. Vi bør derfor se den som en del av et større mønster.

Stor makt

De siste tiårene har vært preget av en sterk vekst i handel, investeringer og kapitalbevegelser på tvers av landegrensene. Med liberaliseringen av kapitalmarkedene, har finanssektoren fått stor makt. Det omsettes daglig for svimlende beløp i aksjer, obligasjoner, valuta, derivater og råvarer.

Digitaliseringen muliggjør verdensomspennende transaksjoner i sann tid. Store investeringsbanker og fond er på jakt etter finansielle plasseringsmuligheter globalt.

Dagens finansdrevne kapitalisme skiller seg fra den industrielle kapitalismen som hadde sin storhetstid i tiårene etter andre verdenskrig. Fram til 1980-tallet var kapitalmarkedene underlagt strenge restriksjoner. I Norge spilte børsen liten rolle. Bedriftene finansierte sine investeringer gjennom banklån, og kredittilgangen var rasjonert. I dag florerer børsene og finanshusene. Stadig flere bedrifter finansierer seg via aksjemarkedene, der institusjonelle investorer dominerer.

Dreiningen fra et bankbasert til et markedsbasert finanssystem har introdusert en ny logikk. Når banker gir kreditt, er de opptatt av pantesikkerhet og tilbakebetalingsevne. De er avhengige av at kundene har en stabil og langsiktig inntjening. De nye finansielle investorene lever ikke av rentemarginer, men av aksjeutbytte og verdistigning.

Målet er raskest mulig avkastning. De vil cashe inn og ta exit, for så å reinvestere i nye prosjekter. Forventningene ligger skyhøyt over ordinær inntjening og bankrente.

Enormt press

Dette setter ledelsen i bedriftene under et enormt press. For å sikre at de er lojale og ivaretar investorenes interesser, lages det opsjonsordninger og andre belønningssystemer. Disse skal få de ansatte til å tenke som kapitaleiere og ta hensyn til børsverdiene. Nye bedrifter etableres også i stigende grad uten en langsiktig forretningsidé. Hele forretningsideen er å få opp verdien, gjøre aksjene likvide og så selge seg ut.

Exit-kapitalismen har drevet opp omstillingstakten i næringslivet. Oppkjøp, omstrukturering og slakting av foretak skjer i økende tempo. Samtidig tar finansspekulasjonene stadig nye former. Det har vokst fram et villnis av sofistikerte og strukturerte finansielle instrumenter, som gjør det mulig å spekulere i framtidige pris- og renteendringer på nær sagt alle tenkelige og utenkelige formuesobjekter.

Bankene har også hevet seg med på dette. De færreste har lenger noen oversikt over hva slags risiko som skjuler seg i flodbølgen av spekulasjonsprodukter med stadig mer eksotiske benevnelser.

I dagens finanssystem har alle de organiserte aktørene en interesse av å hausse opp verdiene. Investorer, meglere, finansrådgivere og fondsforvaltere sprer hele tiden det glade budskap om oppgang og sikker fortjeneste. Om det ikke går bra, venter likevel feite provisjoner. Av frykt for sjokkvirkningene i hele økonomien, er også myndighetene lite villige til å la storbanker og gjeldsforsikrere gå konkurs.

Lykkejegere

De siste årenes høykonjunktur har skapt en jappekultur som har spredd seg til store deler av samfunnet. Vi er blitt en samling av lykkejegere og veddemålsagenter. Alt handler om kjappe gevinster og rask vei til stjernestatus. Den som vil være smart, må låne penger og satse.

De nyrike står fram med sitt prangende luksusforbruk. Ifølge Forbes Magazine, har de fremste kapitalfondspartnerne i USA en årsinntekt som er 22.055 ganger en gjennomsnittlig årslønn for en amerikansk industriarbeider.

Exit-kapitalismen arter seg på mange måter som et pyramidespill. De som ikke har fått innkassert gevinstene og kommet seg ut i tide, blir taperne. Det var dette Terra-kommunene fikk erfare. Om det kan være en trøst, deler de nå skjebne med mange andre. Opptil to millioner amerikanere kan bli drevet fra gård og grunn. Ratingbyrået Standard & Poor opplyser at de internasjonale storbankene allerede har tatt tap på 90 mrd. dollar som følge av de amerikanske subprime-lånene, men at tapene kan komme opp i 265 mrd. dollar.

De moderne finansinstitusjonene vokste i sin tid fram ved at det ble trukket et skille mellom vågespill og kalkulert risikohåndtering. Bankene og forsikringsselskapene vant seriøsitet og legitimitet ved at de tilbød seg å beskytte mot usikkerhet.

Når finansnæringen nå selv produserer usikkerhet i stor målestokk, er det behov for en ny debatt om hvordan grensene skal trekkes mellom kasinoøkonomi og verdiskapende og sosialt ansvarlig økonomi. Dette handler om mer enn individuelle beslutningstakere og deres moral og kompetanse.