Det er mange år siden siste gang jeg besøkte Vardø, den gangen en by svært preget av nedgangstider og forfall - best synlig gjennom forlatte hus og umalte fasader, og havnebygninger uten aktivitet.

Vardø, en gang en betydningsfull posisjon i det dansknorske riket - en territoriel befestning mot Barentshavet og Russland - mot ytre fiender av fysisk styrke, og mot mer diffuse og okkulte indre krefter - et omdreiningspunkt for handel og ferdsel langs kysten - et møtested for kulturell og merkantil utveksling - var i ferd med å bli oppgitt og forlatt, overlatt til sin skjebne.

Ekstreme Vardø

Vardø har ikke forsvunnet eller blitt nedlagt slik Hamningberg eller Nyksund ble politisk radert fra kartet på slutten av 1960 tallet, som et resultat av strukturendringer i fiskeriene. Vardø var for stort, og overlevde lenge nok til å bli en brikke i det nye spillet om Barentshavet - spillet om hvem som vinner olje- og gassgevinsten - hvem som har nok politisk kraft, nok basearealer og nok infrastruktur til å tiltrekke seg de nye investeringer og den nye økonomien. Vardø kan aldri vinne i dette spillet - selv om det skulle komme baser til Vardø, vil byen i et moderne samfunn for alltid være et sted for de spesielt interesserte.

Alt ved Vardø er ekstremt om det sammenliknes med andre steder og byer i Norge. Beliggenheten er ekstrem der byen forlater fastlandet ut mot Barentshavet, klimaet er ekstremt med lave temperaturer og mye vind (eneste norske by med arktisk klima), og næringsstrukturen er/har vært ensidig basert på fisk - selv om enkelte statlige arbeidsplasser har blitt utkommandert også til Vardø - og ikke minst har folketallet blitt halvert siden 1970.

Det var derfor med dempet forventning vi ankom Vardø med en gruppe arkitektstudenter i begynnelsen av september.

Men det skjer noe i Vardø - noe som nesten umerkelig er i ferd med å forvandle byen. Utenfra synes det tydeligst ved at flere hus er restaurert og malt, normalt sett et tegn på økende samfunnsinteresse - også et tegn på investeringsvilje. Vardø har fått et nytt pomormuseum i en av de historisk mest markante havnebygningene i sentrum - Dronning Sonja åpnet nylig et storslagent minnesmerke over de tragiske hekseprosessene i regionen på 1600-tallet - laget av den verdenskjente sveitsiske arkitekten Peter Zumthor og den nylig avdøde, men like anerkjente New York-baserte kunstneren Louise Bourgeois - byen har planene klare for bygging av et nytt kulturhus og svømmehall, og det er satt i gang strategiske ideutviklingsprosesser med utgangspunkt i den europeiske arkitektkonkuransen Europan.

Få byer av denne størrelsen har så fortettet, romlig intensitet, og raske skifter i stemninger og historie som Vardø - der ulike lag av historie og samtid oppleves gjennom subtile overganger, fra det ene byrommet til det neste.

Men det er en annen kraft som gjør et enda større inntrykk, og som gir tro på at det kan finnes muligheter til utvikling gjennom den dynamikken som skapes av små, men kunnskapsrike og idealistiske initiativer.

I et nyrestaurert gammelt byhus sør-øst i sentrum har Vardø næringsforening skapt et rom for slike initiativer - usynlige understrømmer som kan danne synergier som igjen kan igangsette nye initiativer og prosesser. Svein Harald Holmen (www.sveinharaldholmen.com) har forstått betydningen av å vedlikeholde vår bygningskultur. Hans evne til å generere samhandling mellom offentlige og private aktører og finansiører er forbilledlig, og han har som prosjektleder og utvikler satt igang restaureringsprosesser både i Vardø og Hamningberg som skaper aktiviteter og handlingsrom langt utover betydningen av den enkelte bygning.

Fugletittere

Eli Taranger og Tormod Amundsen er arkitekter og lidenskapelig interessert i fugler og fugleobservasjon (www.biotope.no). De har på eget initiativ gjort kartlegging av fuglebiotoper, konseptutvikling, finansiering og oppføring av steder for fugleobservasjoner.

Vardø er valgt som base for deres virksomhet fordi det er et av de beste stedene å observere sjeldne sjøfugler. Uten offentlig støtte har de bygget opp en ekspanderende virksomhet med et kundepotensiale på 7 millioner fugletittere fra hele verden. Virksomheten går godt, og har allerede skapt synergieffekt mot lokale service- og reiselivsbedrifter.

Det er dette de franske filosofene Deleuze & Guattari kaller for «Lines of flight» - en kreativ frigjøring fra standardisering, undertrykking og hierarki i et samfunn - og samtidig utvikling av en tenkning og en praksis som klarer å gå «utenfor boksen», for å åpne «boksen» og samtidig bidra til å gjøre den bedre. Disse initiativene viser at det er mulig å skape virksomhet ved å forske i lag av unik kunnskap, kombinere kompetanse og engasjement, og ikke minst fremvise en ukuelig vilje til gjennomføring.

Vardø trenger ikke oljebaser som knuser landskapet og truer den unike økologien i området - virksomhet som er basert på global, migrerende arbeidskraft slik vi ser det i Bjørnevatn og Hammerfest.

Tvert i mot ligger Vardøs mulighet i å spille med, og bygge på sine naturgitte og kulturelle forutsetninger gjennom å dyrke sin «ekstreme» og eksotiske posisjon. En utvikling i Vardø er avhengig av at de som bor og virker der faktisk finner det meninsgsfullt og stimulerende.

Ved å åpne for en mangfoldighet av «lines of flight» vil det kunne skapes et mer fleksibelt samfunn i Vardø enn ved en fortsatt satsning på industriell monoøkonomi - et samfunn som har alle muligheter til å bli mer økologisk bærekraftig og robust enn gjennom en fremtidig oljeøkonomi.