Drama eller journalistikk på vidda?

KONFLIKT: Hundekjører Harald Tunheim og reineier Per Johannes Eira ved Suolovoupmi fjellstue torsdag. Øyvind Ravna tar for seg hva loven sier og journalistens rolle i en slik situasjon.

KONFLIKT: Hundekjører Harald Tunheim og reineier Per Johannes Eira ved Suolovoupmi fjellstue torsdag. Øyvind Ravna tar for seg hva loven sier og journalistens rolle i en slik situasjon. Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

EPISODE: Konfliktene mellom reineiere og friluftsfolk har vært i fokus flere ganger i 2009. Rett før julefreden senker seg, synes den å ha nådd en topp.

DEL

Kronikk Nordlys rapporterte på førstesida 18. desember at «Reineier TRAKK KNIV». Privatpersoners adgang til å bruke fysisk makt er i Norge begrenset til nødverge og nødrett, og kan selvfølgelig ikke forsvares utover det. Opplysningene i artikkelen «BLODIG DRAMA» gir imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre om dette var en slik situasjon.

Hensikten med denne kronikken er ikke å vurdere om dette var en nødssituasjon, eller å fordele skyld mellom reineier og hundekjører. Det er derimot å gjøre noen betraktninger om journalistisk bruk av krigstyper og blodstenkte bilder og slik sett både øke konfliktnivået og stigmatisere en hel yrkesgruppe.

Sakens fulle faktum er ikke lett å få tak på ut fra reportasjen. Det er dog ikke tvilsomt at vi har å gjøre med en situasjon der noen ferdes med hund i område som lovlig nyttes av bufe eller rein. Dette kan lett skape konflikter, noe som nettopp skjedde i saken. Av den grunn har vårt samfunn funnet det påkrevd å lovregulere forhold som dette.

Friluftsloven

Disse reglene bør også journalister, når de tar fram så sterke virkemidler som her, kjenne til. For det første pålegger friluftsloven § 11 enhver som ferdes i utmark å «opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre».

Reineiere omfattes her av begrepet «bruker». Det stilles også et krav i § 10 om at det må innhentes samtykke fra grunneier og bruker til organisert aktivitet i utmark. Trolig omfatter det hundekjøring med skoleelever. Nå framgår det ikke om slikt samtykke var innhentet, eller om man for øvrig overholdt § 11.

Reindriftsloven

Forholdet reguleres også av reindriftsloven, hvor det i § 65 heter at «De som ferdes i område hvor rein beiter, plikter å vise hensyn og opptre med varsomhet slik at reinen ikke unødig uroes eller skremmes under beiting, flytting mv.»

I vår sak ikke bare uroet og skremte hundekjørerne reinen, men de klarte heller ikke å avverge angrep mot dyrene. Bruk av hund der rein lovlig oppholder seg, er også regulert i § 66 hvor hundeeieren pålegges et erstatningsansvar for skade og «for utgifter og ulemper som påføres reineieren ved at hunden urettmessig jager eller skremmer rein ? uten hensyn til skyld.»

Hundeloven

Hundeloven § 14 gir reineiere en rett til inngripen når hund angriper rein. Reineieren kan dog ikke gå «lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige». Hvor denne grensen går når huskyer angriper fastbundet rein, er ikke lett å avgjøre.

Begge de to nevnte lover inneholder også straffebud, uten at jeg går inn på det her. Framfor å anmelde saken, og dermed øke konflikten, bør hundekjøreren gjøre det han klandrer reineieren for ikke å gjøre, nemlig «prøve å løse problemet på annet vis enn å gå over streken».

Journalistens rolle

Det som i denne saken fortjener størst oppmerksomhet er journalistens rolle. Er den forsvarlig i forhold til objektivitet, kunnskapsformidling og Vær varsom- plakaten”? Vi kan lese at «Nordlys var passasjer i sleden for å ta bilder av treningsturen til hundekjøreren».

Underveis går journalisten over fra å være nyhetsformidler til å bli part i en sak som handler om alt annet enn en treningstur. Selv om det kan tenkes at det «blodige dramaet» ikke påvirket han, kan det spørres om journalisten hadde skrevet det samme hvis han hadde vært med reineieren på fotosafari da hendelsen oppsto. At han bagatelliserer angrepet som «napp i pelsen» uten «andre synlige skader enn litt slevje på pelsen», gjør ikke saken bedre.

Situasjonen, herunder hans rolle som passasjer, kan således være egnet til å svekke oppfatningen av hans objektivitet, integritet og troverdighet. Dette gjør at det bør ringe en klokke før man tar fram krigsoverskriftene og rapporterer om «blodig drama», hvor man ved å anonymisere reineieren kan stigmatisere en hel yrkesgruppe. At en uopplyst sjel kan tro at krigstypene var en takk for turen eller et oppgjør for salgbare førstesidebilder, synes heller ikke å streife journalisten.

Ikke heller at reportasjen får en slagside når han ikke gjør rede for reglene som gjelder i sak som dette, spør hvorfor huskyene ikke var bedre sikret, eller kjørt av mer erfarne folk enn elever i områder hvor det var rein. Eller hvorfor spørres det ikke rett og slett om man ikke burde snu og kjøre utenom løypa noen hundre meter? At han også unnlater å la reineieren komme til ordet, under dekke at man ikke fikk tak i distriktsformannen, gjør ikke saken bedre.

Også ros

Nordlys som avis skal imidlertid også ha ros. Lørdagens oppfølger (19.12), klarer langt på veg å balansere den forutgående artikkelen. Her kommer reineieren til orde, som klart gir inntrykk av å ha handlet i nødverge. At en ny journalist er satt på saken, kan dog tyde på at det nettopp har vært en oppvask internt i landsdelsavisas redaksjon.

Og til slutt, om den nye journalisten, eller kanskje helst en journalist fra en samisk avis, uten det forutgående hadde valgt overskriften om «...de sultne ulvene» eller kanskje skrevet: «10–15 ulveliknende huskyer ute av kontroll angrep forsvarsløse rein», og dermed stått i fare for å stigmatisere hele det aktive og internasjonalt anerkjente hundekjørermiljøet i Finnmark, hadde ikke det vært hakket bedre.

De som ferdes i område hvor rein beiter, plikter å vise hensyn og opptre med varsomhet slik at reinen ikke unødig uroes eller skremmes under beiting, flytting mv.

Artikkeltags