Djevelens barn

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Hekseprosessene i Finnmark skiller seg ut i landssammenheng.

DEL

Sommeren 2007 holdes en stor heksekonferanse i Vardø, der forskere fra mange land deltar.

På 1600-tallet brant heksebålene hyppig i Finnmark, der omfattende trolldomsprosesser fant sted. Et særtrekk ved hekseprosessene i Finnmark er et sterkt innslag av kontinentale forestillinger om djevelen. Hvordan fant så disse forestillingene veien til Europas nordligste strøk?

Omkring 140 personer ble anklaget for trolldom og stilt for retten under hekseprosessene i Finnmark i perioden 1590–1690. Utstrakt bruk av tortur og høy dødsdomsfrekvens er uttrykk for grusomhet og intensitet under disse forfølgelsene. Tingbøker fra de lokale ting, rettsprotokoller, er de viktigste primærkildene til prosessene. Detaljerte referater viser hva som skjedde for retten.

De saker som ikke ble avgjort på de lokale ting, ble sendt videre til lagmannen i Hålogaland, som på 1600-tallet holdt til i Steigen i Nordland. Han hadde plikt til å foreta tingreiser i Finnmark hvert tredje år. Lagtingsprotokollene er et godt supplement til tingbøkene når det gjelder informasjon om endelig utfall av en del trolldomssaker.

Djevlepakt

Hekseprosessene i Finnmark skiller seg ut i landssammenheng. Et av trekkene som særpreger dem, er et markant innslag av lærde kontinentale forestillinger om djevelen, demonologi. Denne læren ble på 1400 – 1600-tallet spredt i Europa via bøker med beskrivelse av hva hekser kunne foreta seg og hvordan man skulle kunne peke ut hekser.

De anklagede i Finnmark bekjente det samme som trolldomsanklagede personer lenger sør i Europa; pakt med djevelen, djevlemerke, heksesamlinger og kollektive trolldomsoperasjoner.

Imidlertid skjedde det i 1662 noe som gjorde at enda mer intrikate forestillinger enn tidligere om djevelens herredømme kom i omløp blant de kvinnene som satt fengslet i trollkvinnehullet på Vardøhus. Kildene fra Finnmark bidrar til å belyse hvordan disse nye ideene ble spredt blant de fengslede kvinnene.

Det viser seg at det er mulig å knytte oppkomsten av disse ideene til bestemte personers ankomst til Vardøhus. Det viser seg også at propaganda blant de trolldomsanklagede kvinnene ga resultat – ideer som ikke var nevnt av de anklagede kvinnene før 1662, ble etter dette året inkludert i deres bekjennelser.

Lærd ektepar

I februar 1662 ble et forvist ektepar, Ambrosius og Anna Rhodius, sendt som fanger fra Akershus festning til Vardøhus festning. Ambrosius Rhodius var lege og astrolog og betraktet som en trussel mot rikets sikkerhet. Fru Anna Rhodius hadde vært i konflikt med embetsmenn i Christiania. Hun kom til å spille en aktiv rolle blant de kvinnene som satt fengslet på Vardøhus.

Det kommer fram i kildene at Anna Rhodius instruerte de trolldomsmistenkte hva de skulle bekjenne. Det er ingen tvil om at hun påvirket innholdet i kvinnenes bekjennelser i denne verste av alle kjedeprosessene i Finnmark, der mange saker er lenket til hverandre på grunn av at anklagede kvinner stadig la ut nye navn på trolldomskyndige. Disse ble da hurtig hentet inn for retten og ekspedert.

Fra Anna Rhodius kom til Vardøhus til kjedeprosessen ebbet ut vel et år senere, ble 31 personer ført for retten, alle kvinner. Den fryktede vannprøven, der de anklagede ble kastet ut i havet og betraktet som skyldige hvis de fløt opp, ble hyppig anvendt. Tortur var utbredt, to kvinner ble torturert til døde før dom falt. Pressede kvinner bekjente fantastiske «forbrytelser» som de umulig kunne ha begått. Og beseglet dermed sin egen dødsdom.

Barn ofret til djevelen

Flere småjenter var blant de som ble anklaget for trolldom på Vardøhus årene vinteren 1662-63. Den yngste av dem var bare åtte år. En av jentene bekjente å ha lært trolldom av sin tante. De andre bekjente å ha lært kunsten av sine mødre. Barna trodde de var ofret til djevelen av mødrene sine, noe Anna Rhodius hadde fortalt dem. Dette kommer fram i prosessen mot Ingeborg Iversdatter.

I sin bekjennelse beklager hun seg over at uansett hvor mye prestene vil ha henne og de andre barna omvendt til Kristus, så vil den onde ikke slippe dem, «efftersom de er hannom aff Moederenn offrit». Barna ble imidlertid ikke dømt til bålet, men frifunnet eller dømt til tukthus.

Barn avlet med djevelen

Enda mer ytterliggående er den ideen som Anna Rhodius uttrykker i en samtale med en av de trolldomstiltalte kvinnene, Ragnhild Endresdatter. Ragnhild var gravid mens hun satt fengslet på Vardøhus. Hun ble truet av Anna Rhodius med alskens pinsler hvis hun ikke bekjente at hun sto i ledtog med djevelen. Ragnhild svarte at hvis hun bekjente det, da måtte hun lyve på seg selv, slik at hennes liv kunne forkortes når hun ble av med sitt barn. Anna Rhodius svarte henne da, «du est med ehn dieffuel och iche med barn».

Dette er eneste plassen i materialet fra Finnmark det finnes belegg for forestillingen om at en kvinne har avlet barn med djevelen, og det er nok symptomatisk at en slik uttalelse kom fra en kvinne som var vant til å ferdes i lærd miljø. Interessant er det i alle fall at man for 350 år siden i kilder fra Finnmark har skriftfestet den samme ideen som Roman Polanski utnytter i sin film Rosemary's Baby, nemlig at djevel og kvinne får felles avkom.

Bekjennelsene

Kildematerialet dokumenterer at det bare gikk noen måneder fra visse forestillinger om djevelen ble introdusert for de fengslede kvinnene på Vardøhus til de samme forestillingene ble reprodusert av kvinnene under rettssakene. Dette viser at forestillingene hurtig ble assimilert i et miljø der djevelen nok var et aktuelt emne.

De tiltalte kvinnene bekjente samtlige hovedmomenter som heksejegerne ønsket å høre – hvem de hadde lært trolldom av, hvordan djevlepakten var inngått og om de kunne angi andre som var i djevelens tjeneste. I tillegg kom spesielle detaljer de hadde hørt av Anna Rhodius.

Enkeltpersoner

Beretningen om Anna Rhodius og den rollen hun spilte under trolldomsprosessene i Finnmark viser at enkeltpersoner sørfra med kjennskap til kontinental demonologi var delaktig i at spesielle elementer knyttet til djevletro fikk innpass på begynnelsen av 1660-tallet. Dette indikerer at enkeltpersoner, da særlig embetsmenn fra København, kan ha medvirket til at beslektet tankegods ble brakt til Finnmark også tidligere under perioden med hekseforfølgelser.

Tingbøkene gir oss noen viktige holdepunkter for bedre å kunne forstå hvordan lærde ideer om djevelen nådde Europas ytterkant og der ble inkorporert i folkelig kunnskap – noe som førte til at ikke bare voksne kom i søkelyset som den ondes medsammensvorne på jord. Også barn ble involvert.

Artikkeltags