Det militariserte Nord-Norge

FORSVAR I NORD: Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge vil være betydelig også i årene som kommer. Her fra CRC-stasjonens radaranlegg i Sørreisa, der aktiviteten skal utvides. Foto: Forsvaret

FORSVAR I NORD: Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge vil være betydelig også i årene som kommer. Her fra CRC-stasjonens radaranlegg i Sørreisa, der aktiviteten skal utvides. Foto: Forsvaret

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

FORSVARET: Selv ikke under den kalde krigen var forsvarets etableringer mer distriktspolitisk motivert enn det som føres videre den nye langtidsplanen.

DEL

Det periodiske sirkuset om langtidsplan for Forsvaret er endt opp i Stortinget, og på side 3 i Nordlys mandag 26. mars leverer statssekretær Roger Ingebrigtsen en parademarsj om «Et forsvar for vår tid». Det dreier seg om «formidable investeringer», og «gode nyheter», ifølge statssekretæren «viktigst for oss her nord»: «Det er her – med våre enorme havområder og ressursrikdom – vi har mest å forsvare».

Statssekretær Ingebrigtsen sier ikke et ord om hvem vi skal forsvare vår ressursrikdom mot. Men i neste avsnitt innrømmer han at det kunne være «fristende» å bruke noen av Forsvarets 40 milliarder på veier, kultur eller helse. Den «fristelsen» faller ikke statssekretæren for. Det er litt makabert, spør du meg.

Forsvarssjef Harald Sunde har lojalt fulgt det oppdraget han fikk med en langtidsplan innen for rammen av norsk økonomi, med andre ord hva vi har råd til av kostnader til felles sikkerhet uten at det skal ramme veier, kultur og helse.

Men ubeskjedent innkasserer statssekretær Roger Ingebrigtsen æren for å ha sagt nei til fagmilitære endringer og tilpasninger i forsvarssjefens utkast til langtidsplan, som kunne rive grunnen under politikere og lokalt næringsliv. Det gjelder hæravdelingene i Målselv og kontrollstasjonen i Sørreisa, som fortsetter, uanfektet av forsvarssjefens forslag til rimeligere løsninger.

Per Sverre Opedal, generalinspektøren for Hæren, ønsket seg to bataljoner med fast ansatte som kan rykke ut på få dager. Nå får han i stedet en «arktisk bataljon» av vernepliktige som skal rase rundt på snøskuter og trenger flere måneder for å starte opp. Unntaket fra statssekretærens distriktspolitiske balansegang til Forsvaret, er Bodø. Der måtte hensynet til lokalt næringsliv vike for en tung analyse som viste at Ørlandet og Evenes var best egnet som baser for de nye kampflyene fra USA.

En statssekretær Nordlys omtaler som tidligere militærnekter og NATO-motstander har altså endt opp i motsatt retning av sine gamle idealer. Politikeren og generalen har byttet roller i en militært opprustet landsdel, som minner om en bananrepublikk uten politiske og andre sammenbindinger.

En sak er å ta ansvar for et «forsvar for vår tid», mens andre europeiske land nedruster. En annen sak er å skryte av å ha nedkjempet en forsvarssjef som ville ha et effektivt forsvar for de pengene han får innenfor rammen av et trusselbilde, som er forduftet fra norsk nærområde. Og en tredje å bruke den samme konfliktfylte retorikken som i hine hårde dager, da en selv mente å ha oppfunnet kruttet til en fredelig verden. Selv ikke under den kalde krigen var forsvarets etableringer mer distriktspolitisk motivert enn det som føres videre i en langtidsplan, der noen av de største investeringer i fredstid skal gjøres i de nye kampflyene.

For politikere som forsøker å redde stumpene av det gamle nordnorske samarbeidet, er det et tankekors. Nord-Norge er havnet i en situasjon som den amerikanske senator Barney Frank kalte en «militarisert keynianisme», etter den berømte britiske økonomen John Maynard Keynes.

Den militariserte utgaven er en vulgærversjon, som sier at det er mer lønnsomt å bruke statlige investeringer til kjøp av kampfly, som aldri blir brukt i kamp, krangle om hvor de skal ha sine baser, og samtidig holde gamle, militære etablissementer ved like, framfor å skape nye arbeidsplasser på kultur, helse og veier, som ikke gir like sikre inntekter, og der langpendlere og andre trafikanter like gjerne kan betale bompenger. Her kan lokale politikere snu seg i senga og snorke videre i vissheten om at ledelsen i forsvarsdepartementet skaffer dem de gode inntektene fra et gammelt og avleggs trusselbilde.

Vi har alle muligheter til å leve opp til et område av verden som har omstilt seg fra kald krig til samarbeid mellom nasjoner på 20 år. Men gamle pramdragere i nordnorsk politikk og næringsliv har ikke vært så gode til å kvitte seg med den kalde krigens redsler som danskene.

Langelandsfortet var NATOs øye inn mot Østersjøen og den russiske flåtebasen Kaliningrad. Derfra kom i 1962 meldingen om den russiske eskadren på vei til Cuba med atomvåpen, en episode som nesten framkalte tredje verdenskrig. Langelandsfortet er for lengst avviklet og endt opp som museum. Der kan man se de gamle kommandosentralene under jorda. Kanonene står i sine gamle stillinger vendt mot havet («Må ikke bruges af børn uden voksne»). Ute på enga, omgitt av sommerfugler og vakre blomster, står en malplassert ubåt av Kobben-klassen, som danskene kjøpte fra Norge i 1990-årene. Der kan man for en time eller to forlate den fine sommerdagene og få den klaustrofobiske opplevelsen av en neddykket tilstand.

Under den kalde krigen var Olavsvern en del av NATOs atomparaply, tre km i luftlinje fra Buktafestivalen. Muligens kunne den omstilles til et nytt liv og gi samme museale renselsen for alle som ikke har kvittet seg med den kald krigen, og heller vil leve av de solide pattene fra en ny, nordnorsk militarisme.

Artikkeltags