Demokratiet og direktivene

EØS-ERFARINGER: Utvalget som har gjennomgått Norges erfaringer med EØS-avtalen ledet av Fredrik Sejersted overrekker rapporten til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Terje Pedersen, ANB

EØS-ERFARINGER: Utvalget som har gjennomgått Norges erfaringer med EØS-avtalen ledet av Fredrik Sejersted overrekker rapporten til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Terje Pedersen, ANB

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

EØS-AVTALEN: Vi har fått en Europa-melding som bekrefter det mange har visst på forhånd: Norske politikere sluker EU-direktiver nesten på samlebånd.

DEL

EØS-avtalen gjør dype innhogg i det norske folkestyret. For få dager siden fikk vi en Europa-melding som bekrefter det mange har visst på forhånd: Norske politikere sluker EU-direktiver nesten på samlebånd, og ender opp med et paradoks.

Der Europabevegelsen i 1994 tapte kampen om norsk medlemskap i EU, kan vi 18 år senere slå fast at Nei til EU har tapt kampen om den høyt besungne, norske sjøråderetten.

To klare trender

Dermed har Norge for første gang ikke bare en meningsmåling, men også en EØS-debatt som har forgreininger til EU og en nesten bortgjemt debatt om Norges plass i Europa. To klare trender kommer ut av Europa-melkingen.

Nei til EU og organisasjonens leder Heming Olaussen vil satse på en debatt med krav til utredning om handelsavtaler som erstatning for EØS-avtalen og ESA, EUs vaktsomme øye inn i det norske samfunn.

På den annen side vil en svekket europabevegelse se lyset i denne utredningen. Europabevegelsens leder Paal Frisvold vil utnytte meldingen for alt det den er verdt i forsøket på å gjøre det demokratiske vanviddet kjent for folk flest, i neste omgang i trua på at det kan være mulig å sette en medlemskapsdebatt på dagsorden igjen. Begge deler er legitime trender i norsk politikk, og kan muligens holdes i livet inntil EU-spørsmålet på ny ender opp med en status som «ikke tilstedeværende». Forsøket på en medlemskapsdebatt kan trolig være over allerede med det første forsøket.

Europabevegelsen må trolig langt inn i Erna Solbergs EU-tilpassede Høyre for å snu en trend som kan ta motet fra enhver EU-tilhenger: En massiv motstand mot medlemskap med røtter i alle politiske partier. Den brede norske EU-motstanden skyldes ikke EØS-direktivene og bekymringene for det norske folkestyrets tilstand. Det henger sammen med et EU, som befinner seg i sin verste krise noensinne.

Kollisjon med motmakta

Spørsmålet ender da i hendene på Nei til EU og hvordan Heming Olaussen og hans voksende menighet av EU-motstandere kan holde liv i en debatt på spørsmålet om hvordan et svekket, norsk demokrati kan reddes fra den europeiske utforkjøringen.

Hvordan i all verden kunne det norske demokratiet ende opp i motsatt retning av nei-flertallets ønske om å bevare sjølråderetten? Forklaringen er at spørsmålet om norsk EU-medlemskap ble solid forankret i to folkeavstemninger, som begge markerte et nei-flertall. Men de fikk aldri noen legitim innflytelse på sammensetningen av Stortinget og regjeringen.

Resultatet ble et nei-flertall i folket som kolliderte med den EU-politiske motmakta i norsk politikk og byråkrati. Der har politikerne uten å spørre velgerne tatt EØS-avtalen og hensynene til norsk næringsliv under sine vinger. Resultatet er en hensynsløs tilpasning til EU, kanskje mer enn noe annet land i Europa, helt klart på siden av den norske folkeviljen.

Direktivenes demokrati

Men EØS-avtalen var altså døråpningen til EUs indre marked, den mest omfattende og bindende, internasjonale avtale Norge noensinne har gått med på i fredstid siden 1905, da norsk sjølstyre ble tuftet på retten til en selvstendig utenrikspolitikk. Det siste er et tankekors for nordmenn og kvinner som har levd under åket av direktiver i den tro at det dreide seg om et norsk folkestyre.

Demokratiet endte opp i grepet til direktivene. Det er en fullblods virkelighet, beskrevet i en norsk Europa-melding, som samtidig er et tilbakeblikk på de 18 år som er gått siden slaget om EU-medlemskap ble utkjempet. 1994 var et viktig markeringsår, der flere land i Norden skiftet side. Finland stormet inn i EU i lettelse over Sovjetunionens sammenbrudd. Svenskene fikk en markedsordning for snus og ble EU-medlem på et snaut flertall i folket.

Norge forhandlet både om landbruk og fiske, med et resultat som ble forkastet av flertallet. Dag Seierstad, medlem av Europa-utredningen, hevder ifølge FiskeribladetFiskaren at hensynet til norsk fiskeripolitikk var avgjørende for folkets røst i EU-saken.

Kysten berget skinnet

Fiskeriforvaltningen er det eneste området, der sjølråderetten har overlevd på to områder, nemlig i forvaltningen av fiskebestandene og i internasjonal havrett, en politikk EU-byråkratiet har forsøkt å begrense. Kort oppsummert: Kysten berget skinnet. Det gjorde ikke resten av det gamle, demokratiske Norge.

Demokratiet og direktivene, to sider av samme trøstesløse sak. Norge sa nei, men endte opp i strømmen av forordninger og direktiver, fra barnegrøten og matsminken til posttjeneste, vikarlettelser og datalagring, mange av dem med sterke utfordringer til det norske samfunn, fra subsidiene til hurtigruta til norsk alkoholpolitikk.

Alle husker vanviddet med direktivet om regulering av agurkens krumning. Muligens har norske burhøns fått det bedre. Men forleden protesterte piloter og kabinpersonale mot et Brussel-direktiv som setter flysikkerheten i fare. Det er nesten ikke ende på den triste slutten på et norsk folkestyre.

Artikkeltags