De nordnorske trollkvinnene – hvem var de?

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Trolldomssakene fra nord kan leses som en patriarkalsk motreaksjon mot selvstendige kvinner som ble gjort til syndebukker for ulykker og økonomiske kriser.

DEL

I løpet av 1600-tallet ble nærmere 100 kvinner brent på bål i de tre nordnorske fylkene. Dette er den verste og mest brutale forfølgelse av kvinner i norsk historie. Hvem var disse kvinnene og hvilken forbrytelse hadde de gjort seg skyldig i? Var det snakk om gamle, enslige, passive, utstøtte og uskyldige offer – eller kjeftsterke kvinner med uredd pågangsmot? Tilhørte de nordnorske kystkvinnene en hemmelig sekt som hadde kunnskap om litt av hvert?

I de mannlige forfølgernes forestillingsverden var det mange kystkvinner som drev med organisert kriminalitet og derfor var skyldige etter trolldomstiltale. Dessuten kom kvinnene i rettens søkelys fordi enkelte av dem kunne mistenkes for å praktisere forbudte former for helbredende og lykkebringenede magi.

Disiplinering av kvinner

Ofte begynner en hekseprosess med folk som er kontroversielle i nærmiljøet. Det kan være snakk om kvinner som lokalmiljøet lenge har forsøkt å bli kvitt. Noen av disse kvinnene har personlighetsavvik, andre er opplagt sterke, uredde og selvstendige kystkvinner.

Myndighetene tar tak i disse menneskene aller først og deretter følger utleggelsene. I tillegg kommer de som beviselig er kulturbærere av magi som har folkets støtte i utgangspunktet – altså kvinner som behersker ulike former for hvit magi.

De norske kvinnene var med sin trolldomsvirksomhet bærere av uorden og av grenseoverskridende egenskaper. Trolldomssiktelser blir brukt for å bryte ned både protest og solidaritetsbånd blant allmuen.

I rettskildene fra trolldomsprosessene er det ikke vanskelig å finne spor av motiver og forestillinger om en til dels velorganisert, kollektiv aksjonsform rettet mot handelsmenn, lensøvrighet, maskuline maktstrukturer og næringsgrunnlag.

Trolldomsprosessene har den funksjon at de for lang tid bryter ned et tradisjonsrik samhold blant kvinner, særlig i kyst-Finnmark. Disiplineringen rykket opp lokale kvinnekulturer og velutviklede nettverksrelasjoner med roten.

Farlige, flygende kvinner

De fleste nordnorske trollkvinnene var slike som utfører djevelskap sammen, altså som et kollektivt prosjekt – de er trollkvinner som flyr gjennom lufta, deltar på heksesabbat og pønsker ut djevelskap sammen. Siden disse heksene antas å være medlemmer av et skjult nettverk, er de, i øvrighetens forestillingsverden, de farligste av alle trollfolk.

De er onde kvinner som i flokk og følge møttes til suspekte sammenkomster i nattens mulm og mørke. Deres lysskye virksomhet ble oppfattet som en form for organisert kriminalitet. Disse heksene bekreftet derfor myndighetens verste mareritt – nemlig et indre, hemmelig og organisert opprør, sågar ledet av kjeftsterke kystkvinner.

Det demonologiske bildet av det konspirerende og undergravende kvinnefellesskapet kan tolkes som demonisering av et gryende kvinneopprør i regionen og dermed det faktum at vi har å gjøre med sterke, selvstendige og handlekraftige kvinner. Samtidig er det klart at denne heksefiguren også innbefatter uskyldige, passive ofre – kvinner som rett og slett blir trukket med i dragsuget.

Unge tjenestejenter

Særlig i løpet av 1650-åra kom det mange unge jenter til Finnmark for å søke tjeneste i kystbygdene. De kom fra fattige kår i Nordland og Troms med håp om bedre livsvilkår i kystsamfunn med tidvis rikt innsig av fisk. Flere av disse møtte sin grusomme skjebne på bålet.

Gjennom rettsreferatene framstår disse kvinnene som aktive, selvstendige aktører. Men samtidig er dette unge jenter som står svakt i lokalsamfunnet med hensyn til familie og beskyttende nettverk. Uten forsørgere eller andre støttespillere var disse jentene spesielt utsatt for heksestempling med påfølgende forfølgelse. I flere tilfeller har vi altså å gjøre med kvinner med sterke karaktertrekk, men som står svakt på andre områder. Slike kvinner vil være ekstremt sårbare for utslag av den indre erosjon som preget mange av fiskeværene.

Kvinnelig konfliktkultur

I heksesammenheng blir det vist til at konfliktene ofte dukket opp i situasjoner der kvinner møtes – i hverdagslige gjøremål som primært var tillagt kvinner. Mye av den hverdagslige trollskapsdiskursen utspilte seg i en kvinnelig livsverden og var knyttet til spesifikke kvinnelige gjøremål.

At heksemistanke kan oppstå i relasjon til typiske kvinnelige gjøremål innen det tradisjonelle husholdet, lar seg konstatere blant sakene fra Nord-Norge. Men det viktigste innholdet er at de norske kystkvinnene bruker sin ondskapsfulle magi mot klare mannsdomener, slik som fiske, varefrakt og handel. Slik er også anklagemønsteret i andre kystsamfunn i for eksempel Nederland og Skottland.

Trolldomssakene fra nord kan leses som en patriarkalsk motreaksjon mot selvstendige kvinner som ble gjort til syndebukker for ulykker og økonomiske kriser.

Artikkeltags