Da Vinci-koden – fakta og fiksjon

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Det finnes et helt kobbel av forfattere, pseudohistorikere, kultarkeologer og journalister som produserer humbug og fungerer som sjarlataner i sin omgang med såkalte historiske kjensgjerninger.

DEL

I Norge har Da Vinci-koden av den amerikanske forfatteren Dan Brown et opplag på 260.000 eksemplarer siden den kom i norsk oversettelse i mai 2004. Salget på verdensbasis har rundet 40 millioner bøker. Den voldsomme suksessen – en av de aller største i bokhistorien – vil nå nye høyder etter at filmen hadde premiere 19. mai.

På noen få uker har om lag 310.000 nordmenn løst billett til filmen. Den forrige storfilmen rent publikumsmessig i Norge – Harry Potter og ildbegeret – trakk over 600.000 til norske kinoer. Når det gjelder salg av bøker, er Dan Browns bok en klar vinner på det norske bokmarkedet i forhold til J.K. Rowlings siste bok om Harry Potter. Det samme kan godt skje med filmen.

«Da Vinci-koden», som ligger til grunn for filmatiseringen, er ei bok som ikke bare utmerker seg med stor suksess rent salgsmessig. Boka har skapt en enorm debatt, som litteraturkritikere verden over knapt har sett maken til. Kort fortalt diskuterer man hva som er fiktive og hva som er ikke-fiktive motiver i Dan Browns bok. Forfatteren har selv lagt opp til debatt, da han hevder at sentrale trekk ved rammene rundt spenningsromanen har en uomtvistelig sannhetsgehalt.

Sterke reaksjoner

I hele den vestlige verden fylles avisspaltene med kritikk og støtteerklæringer til Dan Browns verk. I kjølvannet følger reportasjer og diskusjonsprogrammer i radio og TV. Bare i USA er det gitt ut mer enn 20 motbøker til «Da Vinci-koden». Særlig har lærde menn innen den katolske kirken samlet sitt teoretiske skyts og gått til massivt angrep på sentrale påstander hos Brown. Boka ble så populær at til og med Vatikanet kom på banen med kommentarer. Kardinal Tarcision Bertone fordømte i mars 2005 innholdet i fortellingen i svært sterke ordelag. Boka spredte falsk lære ved å fortelle at Jesus var gift og hadde fått barn, raste kardinalen og oppfordret sine meningsfeller til ikke å kjøpe boka.

Bestselgerens opererer med noen erklærte faktarammer. Helt sentralt blant disse står det hemmelige Sionsselskapet, angivelig etablert i 1099 og med prominente historiske personligheter som medlemmer, heriblant Leonardo Da Vinci. Sionsmedlemmene bar på den egentlige sannheten om Jesus og hans etterkommere. Dersom sannheten ble avslørt, kunne den undergrave fundamentet for hele kristendommen. I virkeligheten viser det seg at den hemmelige ordenen har sin opprinnelse på 1950-åra og laget selv sin fantastiske historie gjennom å plassere oppdiktede dokumenter ved nasjonalbiblioteket i Paris.

Forfølgelse av kvinner

Dan Brown hevder at hellige kvinner ble gjort til hekser og brent over hele Europa i et antall av fem millioner. Fritenkende kvinner og kvinner med spesialkunnskap, for eksempel i jordmorkunst, var særlig sårbare for en dødelig forfølgelse satt i scene av den katolske inkvisisjonen.

Med råskap og brutalitet gikk presteskapet løs på kvinner og deres naturkunnskap. For å utrydde alle spor av religionens kvinnelige side, demoniserte og forfulgte den patriarkalske kristendommen en kult som Dan Brown kaller gudinnedyrkelse. Denne voldsomme propagandaen hadde sin virkning. Europeiske kvinner ble gjort til tause og lydige individer i mannens og kirkens varetekt. Kunnskapen om gudinnekulten forsvant eller måtte holdes skjult i spesielle grupper. Bare noen utvalgte personer klarte gjennom streng hemmeligholdelse og føre den opprinnelige viten videre.

Filmen tar kritikken

Hekseprosessene var ikke uttrykk for en masseforfølgelse av kvinner – det var ikke flere millioner som havnet på bålet, men rundt 40.000 og av disse var nesten 10.000 menn. Selvsagt er historien tragisk nok, men antallet undergraver rett og slett den betydning forfatteren av «Da Vinci-koden» tillegger prosessene. De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet opplevde aldri fenomenet heksebrenning. Filmversjonen har tatt kritikken og redusert antallet brente hekser fra Browns fem millioner til 50.000. Men fortsatt henger det meste av fiktiv konspirasjonsteori og historiske misoppfatninger igjen.

Blant de kvinnene som ble offer for heksejakten, finner vi omtrent ikke spor av jordmødre. Det var ingen hemmelig kunnskap som ble forsøkt utryddet. De såkalte heksene var for det meste vanlige mennesker som praktiserte høyst hverdagslig hvit magi for å lindre smerte, sykdom og ofte vanskelige livsvilkår.

Fiksjon i fri flyt

For Dan Brown ble det å skape en bestselger viktigere enn troverdig omgang med historien. Men han klarte, iallfall i begynnelsen, å lure mange. Særlig ille ble det da kunnskapsløse anmeldere i norske aviser omtalte Browns framgangsmåte som «intellektuelt troverdig» og «research i mesterklassen». Dan Brown står ikke alene om denne tvilsomme litterære sjangeren – det finnes et helt kobbel av forfattere, pseudohistorikere, kultarkeologer og journalister som produserer humbug og fungerer som sjarlataner i sin omgang med såkalte historiske kjensgjerninger.

Et skikkelig sammensurium av bløff, diktning og tvilsomme fakta synes å ha økt ved oppkomsten av elektroniske ressurser. Et svært flytende skille mellom fakta og fiksjon skal dessuten være karakteristisk for det noen kaller vår postmoderne virkelighet.

Artikkeltags