Da psykologien kom til Nord-Norge

DE FØRSTE: Her er det første kullet som ble uteksaminert som psykologer ved Universitetet i Tromsø ? i 1995. Sammen med de 12 studentene er også en del av dem som underviste. Foto: UiT

DE FØRSTE: Her er det første kullet som ble uteksaminert som psykologer ved Universitetet i Tromsø ? i 1995. Sammen med de 12 studentene er også en del av dem som underviste. Foto: UiT

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

UTDANNING: Universitetet i Tromsø tvilte seg fram til den psykologiutdanningen man har i dag. Men resultatet ble en suksess.

DEL

Ved starten av 1990-tallet jobbet det kun 21 psykologer i Nord-Norge. Siden profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Tromsø (UIT) startet i 1991 har Institutt for psykologi (IPS) utdannet over 350 nye psykologer. Og best av alt; to av tre nyutdannede blir i nord!

Her er historien om hvordan UiT tvilte seg frem til det som ble en suksess.

Et samfunnsoppdrag

Landsdelen manglet psykologer og deres kompetanse. Her lå et samfunnsoppdrag. Valgte man å lokke flere gjestearbeidende psykologer sørfra og friste med fet lønn og løfte om minner for livet? Nei, man valgte heller å utdanne ungdom med røtter i landsdelen for å løse mangelen.

Psykologi ligger i skjæringspunktet mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap og det ga en uheldig hybridstatus i fagets første 25 år ved UiT. I 1972 var psykologi et hjelpefag til medisin, sosiologi, pedagogikk og andre studietilbud. Faget fikk tidlig på 1980-tallet laboratorier og annet utstyr, nødvendig for et empirisk fag, men ingen selvfølge i et samfunnsvitenskapelig perspektiv.

Faget ble på 1980-tallet et selvstendig, lavere grads studium under samfunnsvitenskapene. Hybrid som det var strittet UiT først imot, men ga seg forutsatt at ingen måtte drømme om videre utbygging mot et profesjonsstudium som uteksaminerte psykologer.

Utydelig forstått

Studentene strømmet til studiene i psykologi. Når fagenes finanser var avhengige av studentantallet var små samfunnsfag kanskje glad over å bli holdt på respirator av et sterkt psykologifag, et likhetsprinsipp som mange på psykologi mislikte.

Verre ble det da fagmiljøet flagget et profesjonsstudium som sin ambisjon, og dermed tok enda et skritt ut av den fellesfaglige ideen som bandt de øvrige samfunnsfagene sammen. Samtidig var samfunnsoppdraget utydelig forstått i universitetssystemet. Universitetsstyret trodde ikke det var realistisk med en videre utbygging.

Halmstrået var at de ønsket saken utredet. Det ble den, og 1.12.1988 vedtok Universitetsstyret: «Styret [..]går inn for at planene om fullt embetsstudium i psykologi blir realisert. [...]». Universitetets rektor, Narve Bjørgo, prorektor og senere rektor Ole D. Mjøs sammen med universitetsdirektør Harald Overvaag støttet dette aktivt både da og senere.

Men planene møtte motbør. Profilerte professorer ved UiT påsto til og med offentlig at psykologutdanning ville være skadelig for landsdelen.

Fagmiljøet vokste

Det ville den sikkert ha vært dersom man valgte å støvsuge det nordnorske markedet for å skaffe nok kliniske lærere til de nye studentene. Løsningen var et samarbeid med klinikkene ved UNN og andre institusjoner i landsdelen, der studentene liksom medisinstudentene fikk kontakt med praksisfeltet fra første stund.

Fagmiljøet vokste og ble ett av de mest internasjonaliserte ved UiT med ansatte fra ni land utenom Norge. Internasjonaliseringen ga et tydeligere fokus på psykologisk relevant forskning og forskerutdanning.

Prinsippet om «fra landsdelen, til landsdelen» gjaldt ikke bare for å produsere blivende psykologer, men også forskere som etter hvert fikk stillinger ved instituttet. Igjen la en samfunnsvitenskapelig instituttledelse forholdene til rette og resultatene fulgte. Tre ganger på rad på 1990-tallet fikk IPS-ansatte UiTs Forskningspris for Yngre Forskere, og målt i årlige publikasjoner hevdet IPS seg godt i forhold til de andre universitetene.

Ut av hybridtilstanden

Fusjonen UiT-Høgskolen i Tromsø skapte det Helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Dit ville psykologene fordi det åpnet en dør ut av hybridtilstanden og inn imot et omforent samfunnsoppdrag: Bedre helse i Nord, der psykologene spilte sammen med medisinere, farmasøyter, tannleger, sykepleiere og andre helsefaglige utdanninger.

Livet i Helsefak ble en organisatorisk kulturrevolusjon. Mye var nytt – forskerutdanning, insentivordninger og slutten på en for mange behagelig avstand til et samfunnsvitenskapelig fakultet. Men fokuset var det samme for alle enhetene i Helsefak.

Oppdrag i endring

«Å utdanne psykologer fra Nord-Norge og for Nord-Norge». Dette er samfunnsoppdraget og IPS sitt legitimeringsgrunnlag. Ut fra andelen nye psykologer som blir i nord har vi løst oppdraget.

Samtidig er oppdraget i endring. Vi må gi et kunnskapsgrunnlag som gjør det attraktivt å jobbe i primærhelsetjenesten, spesielt i distriktene. Vi må tilpasse oss nye psykologoppgaver. Noen eksempler: Eldres helse, samhandlingsreformens vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten og bruk av nettbaserte tjenester – alle oppgaver som utfordrer forestillingen om hva psykologer gjør.

Her er IPS i forkant, med studentpraksis ved helsestasjon for ungdom i Tromsø (TVIBIT) og ved sykehjem i Tromsø kommune.

Kunnskap og kompetanse

På 30 år har IPS vokt mer enn selv superoptimistene drømte om. IPS vil utvikle seg sammen med Helsefak for å skape ny forskning av høy faglig kvalitet, nye utdanningsplattformer og med et mål om å formidle vår kunnskap og kompetanse til samfunnet.

Det er samfunnsoppdrag i vid forstand. Så får historiens dom, i lys av fagets mangfold, avgjøre om det var bedre at faget paradoksalt nok ble synliggjort ved å bli en del av Helsefaks fellesfaglige idé enn at man ble malt i den samfunnsvitenskapelige kvern. Og hvem vet, kanskje andre universiteter følger etter i hvordan man organiserer helsefagene?

Artikkeltags