Anne Marit Bjørnflaten har et par dager på seg. Hun kan hindre at Utvik Senior-saka blir lagt tilbake i arkivene, pakket inn i et nytt sett statlige løgner.

Som leder i Stortingets justiskomité har hun fått innstillinga fra erstatningsnemnda lagt på bordet. Erstatningssummene er beskjedne. De etterlatte har ikke noe juridisk krav på erstatning, sier Stortingsmelding 33 som legger grunnen for oppgjøret. Den må oppfattes som «ei håndsrekning», heter det.

Bjørnflaten er forventet å skyve papirbunken uåpna over skrivebordet. Men! Bjørnflaten sitter med kunnskap som forteller at saka har fått ei behandling som strider mot alle prinsipper for rettferdig og uhildet saksbehandling.

Partsinnlegg

Under valgkampen krevde Troms Ap en uhildet undersøkelse av myndighetenes håndtering av Utvik Senior-saka. I det ligger en stempling av Stortingsmelding 33 fra Justisdepartementet som et partsinnlegg.

For det var Justisdepartementet som var ansvarlig for granskinga som i 1979 konkluderte med at båten var blitt knust på ei grunne som var blitt saumfart av dykkere. I sin rapport garanterte dykkerne at ikke noe skip hadde gått på grunn her. De fant ikke ei flis. Dette nevnes ikke i Stortingsmelding 33.

Det var Justisdepartementet som nektet de etterlatte en ny gransking etter at de seinere samme år i eget søk hadde lokalisert forlisstedet seks kilometer fra nærmeste grunne. Det er da skandalen blir absurd. «Urent farvann», skriver de departementsoppnevnte granskerne. Slik kan de holde fast ved grunnstøting. «Jeg viser til kart nr. 85. Jeg kan bevise at det ikke finnes noe undervannsskjær i dette området», protesterte etterlatte Ole Hay i brev til departementet. Uten virkning den gang. Og uten å bli nevnt i Stortingsmelding 33 i dag.

Bløff

Emil Dahle fra den første kommisjonen hevder i dag at «ureint» var ment å betegne et annet område enn der de etterlatte lokaliserte forlisstedet. I korrespondanse med undertegnede bekrefter leder for den nye granskinga, Brit Ankill:

1) At det var havområdet hvor de etterlatte gjorde sine funn som av den første kommisjonen på skrift ble karakterisert som urent.

2) At dette området er reint.

Ankill har oversendt kopi av korrespondansen til Justisdepartementet. Den blir det ikke referert til i Stortingsmelding 33. Departementet velger å basere framstillinga på Dahle sin bløff.

Stortingsmelding 33 forklarer at det må inngå uforstand og forledelse i statens håndtering av forliset, dersom det skal foreligge et objektivt erstatningsansvar. Det må kunne påvises at disse klanderverdige forholdene har ført til at det subjektet som de etterlatte primært kunne ha reist krav mot kunne forsvinne i mørket.

Sett i ettertid var utfallet av undersøkelsene «lite heldig», innrømmer departementet. Men hevder samtidig at «ingen vurderinger synes som kritikkverdige enkeltvis». Ingen av de ansvarlige har utvist uforstand og ingen forledelse av allmennheten har funnet sted. «En fatal feilslutning», skriver Tove Karoline Knutsen om denne oppsummeringa.

Når Forsvaret gikk ut og erklærte farvannet fritt for uidentifiserte fartøyer, kan det ikke kalles annet enn forledelse. Denne erklæringa spilte en nøkkelrolle i skrinlegginga av kollisjonsteorien. Forsvaret satt med informasjon, gjennom Kystvakta og Orion-fly, om et uidentifisert fartøy som hele dagen fram mot forliset lå utenfor Senja og krysset fram og tilbake på garnhavet. Forsvaret ga ikke informasjonen videre.

Bevisst forledelse?

Garnbåter fra Senja hadde observert det ukjente fartøyet. Slik fikk granskingskommisjonen vite om det. Men skipperen som var tettest på ble aldri avhørt, sjøl om kommisjonen visste om vitnet.

Dette vitnet hevder i dag at det dreide seg om et sovjetisk spionskip. Kommisjonen avskrev fartøyet som kollisjonskandidat. Den påsto at det var en vesttysk tråler og forutsatte at denne ikke vil gå inn mot forlisområdet ved kysten. Det ville være i strid med «sjømannsmessig praksis og fiskemetode». Men det eneste kommisjonen visste var at båten ikke var vesttysk. Den hadde mottatt skriftlige meldinger fra Interpol og Kystvakta som fortalte at det ikke fantes tyske trålere i området i denne perioden. Igjen faktisk forledelse. Og igjen er spørsmålet om den var bevisst eller resultat av grov uforstand. Forholdet er ikke referert i Stortingsmelding 33.

Slik kunne vi fortsette. Men plassen tillater det ikke.

Kan snu

Stortinget «må parkere Justisdepartementets egenerklæring», krevde Tove Karoline Knutsen på vegne av Troms Ap, men uten å nå fram i eget parti eller på Stortinget. Hun påpekte at ankepunktene mot myndighetenes håndtering «ikke blir gitt en seriøs vurdering» i Stortingsmelding 33.

Og det er nettopp her muligheten ligger for Bjørnflaten til å snu saka på et seint tidspunkt.

Berg kommune og etterlattegruppa har begge oversendt Stortinget en omfattende og detaljert gjennomgang og dokumentasjon av myndighetenes håndtering av Utvik-saka. I brev til Justisdepartementet forutsetter Kontroll- og konstitusjonskomiteen på vegne av Stortinget at departementet «vil dra nytte» av dette materialet i sitt arbeid med Stortingsmelding 33. Men det skjedde ikke. Det nevnes ikke med ett ord.

Falske premisser

Da dette ble påpekt, ble det en smule panikk i den borgerlige leiren. Etter kontakt til departementet kom flertallet med følgende merknad til meldinga for å berge statsrådens skinn: «Komiteen forutsetter at departementet ved å ha gått gjennom primærkildene som dette brevet omhandler, har klarlagt hvorvidt den oversendte dokumentasjonen var av nytte». Åpner du papirbunken, Bjørnflaten, vil du se at denne forutsetningen ikke holder stikk. Departementet gjengir ikke dokumentasjonen og argumentasjonen lagt fram av de etterlatte og Berg kommune, sjøl når den er av åpenbar relevans for vurderingene. Det gjelder blant annet den nevnte korrespondansen oversendt departementet fra Ankill.

Stortinget har latt seg lure. Når premissene for et vedtak viser seg å være falske, er det nødvendig å snu.

De ni som gikk ned med Utvik Senior var med stor sannsynlighet ofre for den kalde krigen. En uhildet undersøkelse vil vise at norske myndigheter motarbeidet en oppklaring. Forsvaret drev aktiv desinformasjon.

Det er på høy tid at Staten innser at den har et objektivt ansvar for den situasjon de etterlatte ble brakt i. Det er mulig å gi ei håndsrekning nå – slik det er lagt opp til – og så gjennomføre en uhildet gransking som undersøker om det er grunnlag for erstatning på objektivt juridisk grunnlag.