Bildeklokskap

FILM: Fra filmen En sommerkrønike. Filmskaperne Edgar Morin (til høyre) og Jean Rouch (til venstre) var begge to med i filmen - både som aktører og som ansvarlige for filmen.

FILM: Fra filmen En sommerkrønike. Filmskaperne Edgar Morin (til høyre) og Jean Rouch (til venstre) var begge to med i filmen - både som aktører og som ansvarlige for filmen.

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

PIONER: Edgar Morins filmer og tekster er milepæler i både antropologien og i filmhistorien. Denne uka kommer han til Tromsø.

DEL

Edgar Morin, Frankrikes store tenker, filosof, motstandskjemper, antropolog og dokumentarfilmpioner, har preget europeiske og tredje verdens samfunn siden 1940. Gjennom et livslangt engasjement har han angrepet det han ser som forenklede tenkemåter i politikken og i akademiet.

Nå kommer han til Universitetet i Tromsø 31. mars og 1. april sammen med Eva Joly, leder i EUs program for utvikling.

Morin har bl.a. skrevet et seksbinds verk Metoden; kjennskapen til kunnskapen, som nok er et av de viktigste arbeider fra det 20. århundres Europa. Morin er opptatt av hvilke kunnskaper unge mennesker tilegner sig, og om de er relevante i forhold til fremtidens samfunn.

På Cinémateket i Tromsø skal Morin presentere den banebrytende dokumentarfilmen En Sommerkrønike fra 1960. Fredag 1. april skal Morin og Joly forelese på Universitetet i Tromsø. Edgar Morin holder forelesningen A necessary metamorphosis: the way to the future? Eva Jolys forelesning har tittelen Hvilken rolle har korrupsjon spilt i revolusjonen i Nord-Afrika?

En antropologisk dialog

Jeg vil gjerne gi noen glimt av hva Edgar Morin har betydd for meg - og dermed for Universitetet i Tromsø, hvor jeg har arbeidet siden 1972.

Sommeren 1964 arbeidet jeg på et tredjerangs hotell i Paris fra kl. 0700 til 1200 hver dag. De 12 kr dagen jeg tjente, betalte akkurat for min halvpart av dobbeltsengen jeg delte med en annen stuepike. Hotellet ligger et steinkast fra Palais de Chaillot, som huset Cinémateket i Paris.

Jeg rakk å se mange filmer. Men jeg husker særlig dokumentarfilmen En Sommerkrønike av Jean Rouch og Edgar Morin. Regissørene var til stede og innledet til debatt. Der satt jeg, bergtatt.

Til tross for at jeg ikke forsto alt som ble sagt i filmene, så suget jeg til mig inntrykk fra dem og fra de to karismatiske menns åpenhjertighet og ironi, deres opptatthet av hvordan afrikanere opplevde det koloniale Frankrike.

Milepæl i antropologien

De formidlet at de ønsket å endre antropologien, kolonisasjonens datter, en disiplin reservert for de som har makt til at utspørre de som ikke har. De plederte en samarbeidets antropologi, en kunnskapsbyggende dialog mellom folk fra forskjellige kulturer.

Disse to menns film og tekster skulle siden vise seg å være milepæler i både antropologien og i filmhistorien.

I En Sommerkrønike møter vi hverdagsmennesker fra Frankrike, Afrika og Italia. De blir intervjuet av Morin og Rouch om sine liv og spurt om de nå er lykkelige. Hvordan er det å bli filmet? Hva mener du lykke er? Spør de.

Det var særlig ærligheten om kjærligheten og formidlingen av innvandrede afrikaneres opplevde ydmykelser som slo mig. Men Morins, Rouchs og hverdagslivets skuespilleres refleksjoner over ikke bare meningen i livet, men også over hva film er, dens særegne appell til fantasien, til følelser, vakte også min nysgjerrighet.

Filmen var et sjokkerende originalt eksperiment, et verktøy i forskeres og folks samarbeid om å utforske samfunnet og virkeligheten. En Sommerkrønike ble startskuddet til «den nye bølge» i fransk fiksjonsfilm.

Sannhet og løgn

Morin hadde allerede i 1956 skrevet en klassiker, Filmen eller det billedskapte menneske. Boken omhandler filmens magi og makt til at skape myter. Film er en viktig endringsfaktor i samfunnet, skriver Morin.

Gjennom prosessen med En Sommerkrønike avdekkes viktige forskjeller mellom fiksjons- og dokumentarfilm både for skuespillere, regissører og publikum. En dokumentarfilm lyver fordi tilskueren leser den som sann. En fiksjonsfilm blir mer sann fordi folk vet at den er konstruert.

Den inspirasjon jeg hentet i Palais de Chaillot i 1964 og gjennom senere møter med de høye herrer, er en av kildene til Universitetets mangeårige samarbeid med universiteter i det frankofone Afrika, og i 1997 til opprettelsen av Visuelle Kulturstudier ved Universitetet i Tromsø.

Etter et års feltarbeid i Niger kom jeg til Tromsø januar 1971. Jeg skrev magistergrad om Kvinner i Niger og arbeidet som konservator-vikar på Samisk etnografisk avdeling på Tromsø Museum.

Målsettingen for UiT

Mine inntrykk fra Morins og Rouchs film og bøker, og mine opplevelser i Niger, resonerte med erfaringer jeg kom til at høste på museet.

Samiske kolleger og kunstnere, bl.a. Alf Isak Keskitalo, Ole Henrik Magga, Ivar Jåks, formidlet tydelig den følelse av ydmykelse som mange samer opplevde i møtet med nordmenn og antropologer.

De «passet på» mine koloniale tilbøyeligheter i min formidling om kvinner i Niger. Deres utspill var ikke alltid enkle å takle for en «naiv» dansk antropologistudent. Men Morins og Rouchs kamp for at avsløre og stoppe franske intellektuelles ydmykelser av arbeidere og innvandrere, kom meg til unnsetning.

Målsettingen for Universitet i Tromsø fant gjenklang i det Morin og Rouch sto for: Et akademi, som ikke skulle være et elfenbenstårn importert fra Sør-Norge. Det skulle være et universitet i nær kontakt med den nordnorske landsdel.

Det skulle bygge relevante kunnskaper, være tverrfaglig og selvreflekterende, og kunnskapen skulle være tilgjengelig og eies av både minoriteter og majoritet. Paradigmene og praksisene skulle være anti-koloniale.

Har vårt universitet lykkes med det? Kanskje vil noen svar antydes under Morins og Jolys besøk?

Artikkeltags