I dag skal alle former for ressursutnytting være bærekraftig. Både offentlige myndigheter, bedrifter og andre organisasjoner bekjenner seg til prinsippet om bærekraftig utvikling.

Men hva vil det si? Hva menes med bærekraftig utvikling?

Vår felles framtid

Uttrykket ble allment kjent gjennom Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid», som ble lagt fram i 1987. Bærekraftig utvikling ble her definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov.

På FNs miljøkonferanse i Rio i 1992 ble bærekraftig utvikling gjort til den globale målsettingen for det 21. århundre, og siden har det nærmest gått inflasjon i begrepsbruken.

Selve grunntanken er gammel. Det var tidlig på 1700-tallet at det for første gang ble snakket om bærekraft. Bakgrunnen var en stigende knapphet på tømmer og trematerialer i Europa. Økende bergverksdrift, glassindustri, sjømilitær rivalisering og byvekst skapte en frykt for at skogene ville bli utryddet. Samtidig var statene opptatt av å sikre seg inntekter gjennom å utnytte sine naturrikdommer og oppnå handelsoverskudd.

Den evige skog

Tysk forstvitenskap gikk i spissen for nye måter å drive skogene på. Ideen var at uttaket skulle tilpasses den naturlige tilveksten. Skogene ble derfor målt opp, alt tømmer taksert og tilveksten beregnet.

Hvis trærne hadde en reproduksjonstid på 100 år, ble skogen delt inn i hundre geometrisk ordnede parseller. Så kunne man hvert år hogge ut og plante igjen en ny parsell etter et rotasjonsprinsipp. Den evige skog var oppfunnet.

Ved hjelp av oppmålinger, karttegninger, registreringer og tabeller ble det nå introdusert en skogsdrift som skulle sikre langsiktig bærekraft. Men for å realisere dette måtte statsmakten styrke sin kontroll over skogene.

Forvaltningen ble overlatt til en hær av forstmenn og skogvoktere. Lokalbefolkningens tradisjonelle bruk av områdene til beiteland, vedsanking og kullbrenning ble forbudt. De nye forordningene ble mange steder møtt av protester og sosiale opprør, som ble slått hardt ned.

Monokulturer

Det forstvitenskapen og skogeierne skapte, var monokulturer dominert av de mest etterspurte treslagene. På 1800-tallet begynte skyggesidene ved denne modellen å vise seg. Skogene ble mer utsatt for storm, insektangrep og tørke.

Enkelte begynte derfor å ta til orde for at driften måtte innordne seg naturens store hushold – eller økologi, som den tyske medisineren og zoologen Ernst Haeckel kalte det i 1866. Men disse tankene vant liten gjenklang. På andre halvdel av 1800-tallet førte utbyggingen av jernbaner, papirindustri og kullgruvedrift til en voldsom etterspørsel etter billige nåletrær. Skogsdriften ble derfor intensivert, og det som nå ble definert som skadedyr skulle bekjempes med biologiske og kjemiske midler. Ganske snart startet også jakten på en ny ressurs, nemlig petroleum, som det så ut til å være ubegrensede mengder av.

Miljø og utvikling

I dag er det igjen bekymring for at vi driver rovdrift på naturen. Ikke-fornybare ressurser tappes i stort tempo. Utslippet av klimagasser leder til global oppvarming. Samtidig er det ingen vei tilbake til en paradisisk uskyldstilstand.

Det er heller ikke mulig å se bort fra de enorme forskjellene i levestandard og ressursforbruk som preger dagens verden. Miljø, fattigdomsbekjempelse og utvikling må nødvendigvis ses i sammenheng, slik Brundtland-kommisjonen understreket.

Bærekraftig utvikling er dermed blitt et svært sammensatt begrep. Det har fått både en økologisk, økonomisk og sosial dimensjon. Det rommer en utopi om et annet samfunn, mer i pakt med naturen. Men ellers gir det få holdepunkter for konkret handling.

Der noen ser for seg en storstilt omfordeling i global målestokk, ser andre for seg grønne vekstmarkeder og nye profittmuligheter. Der noen ser for seg desentraliserte og småskala løsninger, ser andre for seg spektakulære månelandingsprosjekter.

Prøve og feile

Det er lett å gå i gamle feller: For å kunne si noe om økosystemers funksjon, produktivitet og tålegrenser er vi avhengige av vitenskapelig ekspertise, som foretar sine klassifiseringer, forenklinger og modellberegninger.

Ansvarlig forvaltning ser også ut til å gå sammen med en utvidet offentlig myndighet. Miljøhensyn driver fram en sentralisert kontroll av de naturlige og sosiale omgivelsene. Dessuten vil inngrepene som velges sjelden være ukontroversielle. De berører maktforhold og interesser.

Veien videre må derfor innebære å trekke inn flere former for kunnskap, involvere alle relevante brukere og eksperimentere med nye løsninger. Det finnes ingen enkle oppskrifter på hvordan økonomisk utvikling, sosial rettferdighet og økologisk holdbarhet kan kombineres. Det vi i dag tror er bærekraftige modeller, kan i morgen vise seg å ha utilsiktede effekter.

Det viktigste kriteriet på bærekraft blir dermed at det fortsatt må finnes en åpning for å kunne feile og gjøre ting om igjen på andre måter. Det er slik alle dommedagsprofetier hittil er gjort til skamme. For det er når ting framstår som ugjenkallelige at de fatale følgene kan komme.