Ære dem begge

GA UTTRYKK FOR MISNØYE: Leser man i Roald Amundsens fortrolige rapporter kan man se at ekspedisjonslederen ikke var misfornøyd med Helmer hanssens tjeneste som skipper på Maud.

GA UTTRYKK FOR MISNØYE: Leser man i Roald Amundsens fortrolige rapporter kan man se at ekspedisjonslederen ikke var misfornøyd med Helmer hanssens tjeneste som skipper på Maud.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

DAGBØKER OG RAPPORTER: Fra Roald Amundsens egen hånd finnes det to vesentlige kilder med henblikk på Helmer Hanssens avmønstring.

DEL

Jeg er gjort kjent med at det pågår en debatt om forholdet mellom Roald Amundsen og tromsøværingen, Helmer Hanssen. Siden mye av argumentasjonen baserer seg på min Amundsen-biografi, vil jeg gjerne - før sydpoljubileet kulminerer - klargjøre hva som faktisk fremgår av kildene.

Stridspunktet, slik det kommer til uttrykk i Arnoldus Schytte Blix sitt innlegg i Nordlys (16. 11.), er omstendighetene rundt Helmer Hanssens avmønstring sommeren 1920 etter to år som skipper på polarskipet Maud. La det først være presisert: Skipet la ut fra Norge med en besetning på ni medlemmer. To år senere var disse redusert med to tredjedeler, til tre.

Etter enda et år forlot også Amundsen selv skipet. Maud-ekspedisjonen var med andre ord et foretak i strid med seg selv og i full oppløsning da den nådde Beringstredet sommeren 1920.

Hadde ansvaret

Hovedansvaret for dette indre havariet må nødvendigvis ligge hos ekspedisjonslederen, Roald Amundsen. Som jeg skrev i min biografi, «han hadde ikke vært istand til å inspirere sine menn gjennom to lange vintre.» Ut over lederskapet kan man selvsagt skylde på vær, vind, mannskap og skipper Hanssen.

Fra Roald Amundsens egen hånd finnes det to vesentlige kilder med henblikk på Helmer Hanssens avmønstring: Dagbøkene som skulle danne grunnlag for den offisielle ekspedisjonsberetningen (Nordostpassagen, 1921) og de fortrolige rapportene som ekspedisjonslederen sendte hjem til sin forretningsfører, Leon Amundsen.

Ba om å forlate skipet

I dagboken heter det at Hanssen ba om å få forlate skipet under et mannskapsmøte den 25. juni 1920. I den fortrolige rapporten viser det seg at dette ikke var det første møtet om saken: «Jei hadde nyli en lang fårhandling me ham å lot ham fårstå at han måtte ta sin avskjed. I annet fall måtte jei ji ham den. Dette jik ham nær å de jore mei vontt. Men fortsettelsen a denne expedisjon må sje på grunnlag a de jorte ærfaringer å følelser må kastes i have.»

Blix ønsker å forklare Amundsens utfall med et stemningsskifte forårsaket av at maskinist Sundbeck helt uventet hadde sagt opp sin stilling før han formulerte brevet til Leon. Det stemmer dessverre ikke. Knut Sundbeck sa opp den 4. juli. Brevrapporten til forretningsføreren er datert - to dager tidligere - den 2. juli. Dette kan etterprøves i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling der Amundsens ekspedisjonsarkiv har ligget tilgjengelig helt siden jeg skrev min biografi.

Leser man videre i Roald Amundsens fortrolige rapport kan man dessuten se at ekspedisjonslederen ikke bare var misfornøyd med Hanssens tjeneste som skipper på Maud. Han ergret seg også sterkt over hvordan Hanssen hadde løst sitt oppdrag som telegrafbud til Anadyr i Sibir.

Sa opp stillingen

Ikke helt tilfeldig var det få dager etter hjemkomsten fra denne halvt år lange sledeturen at oppgjøret mellom de to fant sted.

Kjensgjerningene er altså godt dokumentert: Helmer Hanssen sa opp sin stilling som skipper på Maud. Men han gjorde det med kniven på strupen. Iscenesettelsen reddet skinnet av enighet og glattet over ekspedisjonens interne problemer. Opplegget er vel kjent fra politikk og næringsliv.

Mer enn 90 år senere kan vi gjerne diskutere Amundsens vurderingsevner og skipper Hanssens lederegenskaper. Maud-toktet blir uansett ingen ærerik ekspedisjon. Den kostet ikke bare to menn livet (Peter Tessem og Paul Knudsen), med unntak for vitenskapsmannen Harald U. Sverdrup, ble det svært lite heder å innkassere før Maud endte sine dager som aktiva i Roald Amundsens konkursbo.

Derfor er det heller ikke her fokuset bør ligge når Norge og Tromsø (eller omvendt) skal hylle sine polarhelter den 14. desember.

To triumfer

Helmer Hanssens renommé hviler på to triumfer som ingen har trukket i tvil. For det første: Sydpolen. For det andre: Nordvest-passasjen. I Antarktis utmerket han seg som hundekjører, i Arktis som ishavsskipper. Sammen med en annen nordlending, Anton Lund, var det Helmer Hanssen som hadde det sjømannsmessige ansvar for at den første av alle Roald Amundsens polarferder ble en suksess.

Skulle jeg feste meg ved en spesiell begivenhet i Helmer Hanssens karriere, ville jeg ikke valgt den trøstesløse avmønstringen fra Maud. Da ville jeg heller gå til det kritiske øyeblikk under Gjøa-ekspedisjonen, da skuta gikk på grunn og alle stolte polardrømmer sto i ferd med å havarere.

Ære dem begge

Her kan vi trygt sitere fra østlendingen Peder Ristvedts dagbok: «H. Hansen var i tønden og tok os frem hvilket han klarte med glans. I saadanne tilfælde viser det sig hvilken der bør have kommandoen.»

Roald Amundsen oppsummerte dramaet litt annerledes i sin dagbok: «Det var af inderste hjerte, jeg sendte Gud en brændende tak, fordi han førte os gjennom.»

Så kan man selvsagt spørre: Var det Gud eller Helmer Hanssen som reddet Gjøa?

Ære dem begge.

Artikkeltags