Sviket mot jentene

Artikkelen er over 12 år gammel

Husker du den somaliske jenta Samira som forsvant sporløst fra Tromstun ungdomsskole for noen år siden?

DEL

I en av høstens mest kontroversielle debattbøker brukes den unge jentas skjebne som et eksempel på skyggesidene av innvandringen til Norge. Samira er nemlig ikke alene. Hun er en del av et illevarslende mønster av middelaldersk kvinneundertrykking midt blant oss med norske myndigheter som passive tilskuere.

Det er journalisten og forfatteren Hege Storhaug som trekker fram Samiras skjebne i sin bok «Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser».

Det var vinteren 2003 at NRK Dagsrevyen og andre medier fortalte at den 15 år gamle somaliske jenta var sporløst forsvunnet etter å ha reist fra Tromsø på ferie over ett år tidligere. Fortvilte venner, klassekamerater og lærere kunne lite gjøre.

Samira kom til Tromsø som trettenåring. Hun var ei livlig og stolt jente som etter hvert kledde seg slik jenter flest kler seg.

Forholdet til faren ble ifølge Storhaug raskt anstrengt. Hva skulle han gjøre med den uregjerlige ungen? Det gikk på hans ære løs når han møtte sine landsmenn til bønn i moskeen.

Ifølge Storhaug kom Samiras onkel på besøk fra Stockholm. En dag kom han inn på rommet til Samira og ba henne pakke klærne sine. Onkelen inviterte på «ferietur til London».

Samiras venninner slo alarm da hun ikke dukket opp til skolestart. Politi, barnevern og trygdekontor ble også koplet inn. Etter hvert også organisasjonen Human Rights Service der Hege Storhaug er ansatt.

Skolen prøvde en rekke offentlige instanser. Barneombudet, Stortinget, utenrikstjenesten, politiet. De kunne lite gjøre. Sommeren 2003 sporet Røde Kors opp Samira i foreldrenes hjemby Garowe i Somalia. Der bodde hun hos mormor og søsken. Hun ble voktet døgnet rundt mens hun gikk på koranskole. Vakter fulgte henne til og fra skolen.

I november 2005 fikk Storhaug siste nytt om Samira. Hun var fortsatt i Garowe hos mormor og søsken.

Samira ble sendt vekk fordi hun ble for norsk, for selvstendig og for frihetssøkende. En rekke barn av islamske innvandrere risikerer det samme, mener Storhaug.

Mens norske politikere i en årrekke har snakket om integrering, passer mange innvandrerfamilier på at barna ikke får for tett kontakt med norske ungdommer og norske idealer. Særlig sterk er kontrollen over jentene og deres seksualitet. Mange vil ikke at barna skal integreres. De norske idealene om likestilling mellom kjønnene er en for stor trussel mot idealet om mannen som hersker i familien.

Det er et grelt lys Storhaugs kaster over innvandrerjentenes situasjon. Her er ikke mange floskler om flerkulturelt samfunn og berikende fellesskap. Hun har da også fått kritikk for å være for tung på labben. Det kan jeg skjønne, for Storhaug ser knapt en eneste fordel med innvandring i det hele tatt.

Underlig nok har kritikken også kommet fra norske feminister. De burde være mer opptatt av hvordan norske medsøstre av en annen etnisk bakgrunn blir undertrykt. Mange innvandrerkvinner som krever personlig frihet, risikerer å bli stemplet som «horer» med voldelige følger. Det er sjokkerende lesning.

Styrken med Storhaugs provoserende bok er at den er godt dokumentert med statistikk. Når noen hevder at integreringen vil gå seg til, kan hun vise til at bare fire prosent av pakistanske menn og to prosent av kvinnene har giftet seg med en etnisk norsk person i løpet av de siste ni årene. Hun kan også vise til den strømmen av ektefeller som kommer fra opprinnelseslandet gjennom arrangerte ekteskap som avtales i familiene.

Storhaug foreslår en lang rekke tiltak for å oppnå reell integrering. Hun vil ha det offentlige langt mer offensivt på banen. Blant tiltakene er streng kontroll med hvor barn sendes ut av landet og heving av aldersgrensen for ektefeller som familiene henter fra hjemlandet. Det handler om å hindre flere skjebner som Samira.

Artikkeltags